TO TETTE OG EN BADEHETTE.

 Trisesongen ble sparket i gang på Hvaler for 2 helger siden. Litt spontant fikk jeg tak i en ledig billett til sprinten. Hvaler er et vakkert sted, været var nydelig og arrangmentet par preg av lavterskel og lave skuldre.  



Bilde fra Hoppestadlekene. Foto: Morten Berg

 

 

 

 Jeg var ikke særlig stresset før start, men gledet meg ti l å komme i gang. Temperaturen i vannet var behagelig og starten på svømmingen var rolig og fin. Ikke spesielt mye kaving. Det føltes som om det gikk fryktelig sakte, og ble stadig møtt av folk som feilnavigerte og svømte xtremt skjevt. Jeg måtte gi dem et puff  for å ikke svømme over de. Følelsen jeg hadde av at det gikk seint var tydeligvis ikke korrekt, for aldri har jeg svømt bedre i følge klokka mi. 

 

jeg smilte inn i T1, hvor jeg gledet meg til å komme ut på sykkel. Det var litt stressende i skiftesonen, for en stakkars unggutt rett ved siden av meg hadde 2 voksne på sidelinjen som korrigerrte han og pratet til han mens han prøvde å skifte så raskt som mulig. (jeg hadde klikka!!!)  Skiftesonen på Hvaler er sjarmernde intim(les: smal) og laaaang. Men kom meg da tilslutt gjennom.  

 

Sykkeletappen gikk ikke super fort. Jeg har syklet altfor lite og mangler punch i beina, men det gikk helt greit. Kom meg til T2 til en ok- tid.   Løpeetappen gikk bedre enn forventet. Det er ganske kuppert løype og med 24 grader og stekende sol, så var det overraskende at jeg klarte å holde tempoet oppe. Jeg fikk faktisk opp farten og spurtslo ei i min klasse slik at jeg endte opp som nr 6 i min klasse.  I mål ble møtt av guttene mine som heiet meg i mål og hadde goodiebag i gave.. Lykke :):)  



 

 

Helga etter ventet KON-TRI i Larvik. Denne har jeg vært med de 2 forrige årene og er alltid god stemning i larvik under kon-tri. I år var sykkeltraseen helt ny, noe som virkelig var nødvendig.  Det blåste skikkelig i Larvik denne lørdagen så det var mange spente fjes å se på startstreken. Jeg liker litt rufsete forhold i sjøen, selv om jeg ikke er noen god svømmer.  Svømmeetappen gikk fint, ca 2 min bak det jeg hadde sett for meg, men forholdene må ta skylden for det.  Var passe rask i skiftesonen, og kom meg ut på sykkel. Fortsatt mangler sykkelformen og jeg fikk ikke roen i motvinden. Jeg jobbet med frevensen, men fikk ikke opp farten. Sykkeltraseen var fin den, men Fru Tveten var nok litt deffensiv her, pulsklokken bekrefter dette ;)  Inn i T2 var fokuset på å være så rask som mulig, men når jeg henger sykkelen på feil sted og må flytte den, da går det ikke særlig fort?.   Løping er jeg happy med. Jeg jobbet så godt jeg kunne og DET er faktisk godt nok!!  Endte opp med en 2 plass i min klasse og nr 5 totalt. ( av damene)  Nå hører det til sannheten at oppmøte ikke var så stort (eller bra) som det pleier, men det får så være ;)  



 



Xtra moro var det at verdens beste Beate tok 2 plassen blandt damene!!! Spreking!!

Dagen etter Kon-tri syklet jeg ned til hytta etter nattevakt og fikk et par rolige dager der med familien, før jeg syklet hjem i igjen i dag. 200 etterlengtede km på sykkelen hjelper hvertfall litt på sykkelformen. 



 

Ny tur venter i morgen, da med verdens beste gutt :)

SEONGPLAN 2017

Riska trailrun:  mai : Fullført

Hvaler tri:   juni:  Fullført

Kon-tri: juni: Fullført

Ironman kalmar:  August

Sykkel PM: September

Pm Halvmaraton:  September

Bislett 24: November

 

Opplevelser i fleng!

 

Å være i bevegelse er fint,enten det er fort eller sakte. Noen ganger løper eller sykler jeg hardt, men for det meste er det kosetur. det viktigste for meg er selve gleden av bevegelse.  Lykke er å gjøre det som gjør en glad :D ?.alene eller med andre?..

I år ble bryllupsdagen feiret med langtur på sykkel og kake. Perfekt!

 

 


OW sesongen er i gang :)  Å svømme med gode venner er ikke bare moro, men gir også en trygghetsfølelse :) Takknemlig!




Noen ganger må man kjenne på melkesyre og høy puls, i år har jeg endelig fått tilbake gleden over de harde øktene, det vil kreve mye for å øke terskelfarten igjen, men liker det ;) 

 

Så hva har jeg gjort i år da??.

 

Våren 2017 har vært flott på alle måter, også på opplevelsesfronten.  Det startet med tur til Glittersjå fjellgård i Jotunheimen med abracadabra cyclewear, som var helt magisk og riktig trivelig. 



 

Noen dager etter reiste Vetle og jeg til Danmark på treningsleir. det var virkelig kjekt, selv om været bar preg av vinter og iskald nedbør. Å sykle med Vetle gir meg stor glede, vi har nå hatt utallige treningsturer sammen :) 



 

Jeg hadde også planlagt en treningsleir i Kroatia, som av ulike grunner ble gjennomført i ensom majestet. Jeg grudde meg litt på forhånd, spesielt å sykle langt alene siden  jeg ikke eier retningssans og frykten for å havne på avveie var stor, men det viste seg å være frykt uten rot i virkeligheten for jeg koste meg både på løpeturene og under syklingen.  Litt dårlig vær, mye regn og sterk vind gjorde turen noen mer ensformig, men fikk en fin uke selvom. 







 

Konkurranser har det vært lite av, men har deltatt på Riska trail run, som er et 38 km løp med intet mindre enn 2000 hm. Det var et utrolig krevende, vått, bratt og MORSOMT løp.  Dit skal jeg deffinitivt tilbake neste år :) 



 

Jeg fikk meg også med meg en skikkelig kul utfordring gitt av meg selv i helgen. Jeg startet med 3.8 km svøm på torsdag, syklet 180 km på fredag og avsluttet med en offisielll maraton : nestenmidtsommer maraton fra Sandvika til Ski.   Det gikk fint, selv om løpeturen bar preg av tunge bein, men det var jeg klar over på forhåd og tok hensyn med tanke på tid og hastighet. beina taklet utfordringen bra, og det er fint å vite. 





 



Til helgen starter trisesongen med sprinten på Hvaler tri, det blir superstas :D  

Den målløse sesongen.

2016 skulle bli året hvor planer ble lagt og drømmer knuses?.. Lysten var tilstede, men motivasjonen for gjennomføring ikke ville lokkes frem. Jeg trente bra i starten av året, men det kjentes ut som om noen stod og drog meg bakover. Ingenting stemte og kroppen ville ikke bli med på leken. Med troen på at det bare var forbipaserende tanker meldte jeg meg på både det ene og den andre. Men motivasjonen forble borte og treningen som ble gjennomført var både svak og uten mål eller mening. Jeg har deltatt i samtlige konkurranser jeg var påmeldt i, men uten vilje eller evne til å gi alt?men fortsatt med gleden over gjennomføring. Blikket har vært vendt frem og opp og jeg har nytt synet av medtriathleter som har kost seg og slitt seg gjennom konkuransen for så å strekke armene over hodet ved målgang. 

 



 

Flytsonen har denne sesongen uteblitt, men de siste dagene har tankene plutselig endret seg?Ønske om å gjennomføre de harde øktene, de lange øktene og kjenne at det bobler i musklaturen har kommet snikende. Dette året har blitt et hvileår og nå skal jeg endelig snart se frem mot 2017 sesongen. Da skal jeg trene og leke side om side. Finne flyten, finne gleden i de tøffe øktene igjen. Finne roen i egne tanker og økter i egen selskap. Strekke strikken, krumme nakken og jeg gleder meg?.

Hvorfor tankene og kroppen har lyst igjen ved jeg ikke. Men jeg føler meg motivert og ikke minst inspirert, inspirert over andre som aldri gir opp, som jobber målrettet mot målene sine og som er villig til å stå opp grytidlig for å gjøre jobben som trengs for å nå målet sitt. 

 

Motivasjon må først og fremst komme innenfra og akkurat nå , i dette øyeblikk er jeg målrettet og sterk, for det er nå som gjelder, en dag, en uke om gangen. Kortsiktig tanke, langsiktig mål?...



Følelsen av å være utslitt, utmattet er ikke nødvendigvis en deilig følelse, men tilfredstillelse etterpå er ubetalelig.  

 

https://www.youtube.com/watch?v=V6xLYt265ZM

 

Denne sesongen skal avsluttes med ironman København om 2 uker? å stille opp i en fulldistanse uten treningsgrunnlag er idioti!!! renspikka galskap og dumdristig? Men ?.. Dette skal jeg klar, bevise meg selv at det er bedre å trene;) Kall det straff, kall det mental trening?.  Det kommer ikke til å gå fort, kansje jeg blir siste triatlet i mål, men til mål skal jeg, selv med et tynnere treningsgrunnlag enn et silkepapir. 

SESONGPLAN 2016

Sesongplanen for 2016: Disse konkurransene er jeg påmeldt: 

 

20 feb: Bislett 50 dnf

8 mai: wings for life Zadar check

15 mai:mtb 24 check

4 juni: Bryne tri sprint distanse check

12 juni: halv challenge Billund check

26 juni: kon-tri check

5 august: Siljan tri check

13 august: Oslo tri check

21 august: Ironman København. check

Oktober: Backyard ultra check

november: bislett 24 check

31 Desember: Nyttårstrimmen: check

RACE RAPPORT BISLETT 24

I 2014 hadde jeg egentlig planer om å melde meg på Bislett 24, men turte ikke for jeg følte meg ikke klar og bestemte meg for å vente til i år. Det tror jeg var smart, veldig smart.  Men hvordan skal en triatlet forberede seg til et 24 t løp uten at det går utover andre konkurranser? Jeg bestemte meg for å trene som normalt frem til etter Coastman i august for så å trappe opp løpingen.  Telemark tøffaste gav meg gode svar og jeg følte meg sterk og mentalt enda klarere for bislett.  Forberedelsene i oktober var helt greie, fikk lagt inn en maraton og flere andre gode treninger, men hadde i bakhodet at det ikke var godt nok eller langt nok.

Jeg begynte i begynnelsen  av november å kjenne på vondter og murringer i ankelen, kneet og lysken. Stian Våtsveen er både Stian og min fysioterapeut og vår redningsmann. Han behandler både skader, forebygger vondter og lytter til meg når jeg egentlig bare er hypokonder.  Han har bidratt til at både Stian og jeg kan presse distanse uten å måtte bryte. Tusen takk Stian, du er både faglig MEGET dyktig og gull verdt!!

Jeg er støtt og stadig innom Top Tubes og når de hadde fått altra sko  og injinji sokker ble jeg superhappy!  Disse gutta vet hva de driver med og når det i tillegg er mer enn hyggelig å komme innom der er det Grenlands beste butikk og verksted. Digger dere!!! 

 

Når konkurransen nærmet seg begynte jeg å bli nervøs, og da vi ankom Oslo på torsdag var nervene økene og hjertet banket hardt!Det hadde vært en dårlig oppladning med 2 nattevakter og lite søvn hele uka og siste natta sov jeg max 3 t. Jeg våknet utslitt og grisenervøs. Heldigvis var jeg ikke alene om både nerver og ilte søvn og det hjalp!!

 

Kl 10:00 gikk startskuddet og vi var i gang.  Jeg startet med  å jogge rolig med marie og vi skravlet om alt og ingenting. 


Bilde fra Bjørn Hytjanstorp

 

Det vil alltid i begynnelsen av et slikt løp være diskusjon om hastighet og om det går for fort. Selv hadde jeg egentlig ikke kontroll, men løp etter planen og nådde 40 km etter 5:57:00. 3 min forran skjema og da visste jeg at jeg hadde foreløpig god kontroll.  

Vi skiftet retnng hver 6 time og både første og andre gang vi gjorde dette hadde Stian og jeg en date der vi gikk sammen en runde og pratet om hvordan vi hadde det. Det er litt over snittet kult å være gift med en supermann ;)  ;)  

Plutselig stod Stian Sandtorv der og heiet, da ble jeg skikkelig motivert. Kjempe gøy med litt ytre motivasjon og man får energi!! På rad og rekke dukket det opp kjentfolk.  Elin og Tor Inge kom for å heie. Mari kom med slikkepinne og masserte leggene mine. Merethe kom med iskald cola. Johnny kom å heiet. Marianne og Lars kom å ga motivernde ord og klemmer. Jon Anders var på jobb og drog med seg makkerne sine ned i kjelleren på Bislett og kjøpte tyggis til meg når det var det jeg trengte akkurat da. Tusen takk alle sammen!!!!!!!!!

 

Jeg vet at det var mange som la igjen hilsen på mailen til arrangøren, desverre ble de ikke lest opp, men tusen takk for dere tok dere tid til det. 


Bilde av Robert Henriksen


Bilde fra arrangør. 

Disse 3 her i front importe stort!!  Stian ,my man tok Telemarks rekorden!! Øyunn er sykt sterk og Marie overvant Bislett monsteret:)  Også Helge Reinholt viser seg frem som en råsterk stayer!!!

Etter første maraton var beina fortsatt fine, hodet var på rett plass og jeg løp 3 runder og gikk 1, slik holdt jeg på i mange timer. Jeg var en gladlaks og syns det var så hyggelig med alle rundt meg. Spesielt marie, Stian, Øyunn, Thomas, Aud, Andreas, Odd Ivar, Henning, Even og flere andre gav meg mye motivasjon underveis!!  Jeg spiste og drakk jevnlig, men hadde lite kontroll over hvor mye og hvor ofte. Jeg ser i etterkant at jeg har gjort feil. Akkurat hva vet jeg ikke, men sannsynlig for lite og ikke balansert nok. Jeg måtte tisse HELE tiden og var konstant tørr i munnen og fryktelig tørst. Jeg fokuserte på å få i meg nok salt, men mulig det ikke var nok. Etter 85 km gav jeg meg premie med å få gå i 3 runder. Det var en av mine største tabber. Jeg stivnet og sleit med å komme i gang igjen med løpingen. Fikk råd av Marie om å ta smertestillende og det hjalp litt, men fortsatt så ble løpingen minimal. Javel, da får jeg gå. Jeg hadde da nok av timer å ta av. Det var litt kjedelig for man spiser ikke kilometer raskt i gange og tærne som hadde vært vonde siden kl 12:00 på fredag  gjorde mye vondere når jeg gikk enn når jeg løp. 

 

Utpå natta en gang begynte jeg å bli skikkelig svimmel og kvalm. Jeg sleit skikkelig og måtte konsentere meg for å gå beint. Noen trodde jeg var trøtt og holdt på å sovne, men det var rett og slett balansen som sviktet. Jeg var livredd for å besvime og bli tatt ut av løpet. Til slutt måtte eg løpe inn på do og da kom alt opp igjen. Slik forsatte det resten av tiden. Men det gikk fremover, ikke fort, men i riktig retning.  Jeg tok frem lydbok og det hjalp. Vet ikke om jeg klarer å gjenta boken, men da fikk jeg være i min egen boble. 


Bilde av Robert Henriksen. 

De 2 siste rundene løp jeg, og da jeg nådde 131 km dumpet jeg i bakken. På vei tilbake til tingene mine møtte jeg en løpende Øyunn, da gråt jeg. Jeg var så ferdig og så stolt av henne, hun var så sterk og jeg var så sliten og glad. Fytti for ei dame. Jeg er stolt av deg!!! Så gikk jeg rett til Robert. Jeg trenger en klem sa jeg. Da gråt jeg igjen. Det skulle vise seg at han ble min viktisgte person dette døgnet? For en motivasjon du ble, runde på runde gav du alt!!! du heiet, foret oss på både mat og motierende ord.  Håper du skjønner selv hvor mye du bidro.. Du skjønte når du kunne rope og hoie og når du bare trengte å gi en tommel opp. Du forstod!!! Jeg skylder deg ALT!!

 

 



Den tåa er langt fra god, men når man har venner som er sykepleier og får kuttet opp driten er det nå meget bedre!!! Tusen takk for hjelpen;)

 



 

Målet på forhånd var 130 km og medalje. Det klarte jeg!!!! Det umulige ble mulig?. tenk det!!! 24 timer i kjelleren på bislett? I fucking did it!!!

racerapport TELEMARK TØFFASTE

En eller annen gang for lenge siden meldte jeg meg på 82 km terrengløp med altfor mange høydemeter. Jeg hadde løpet i bakhodet hele sommeren, men en usikkerhet om det var mulig å fullføre lå å murret i bakhodet. Takket være Marie Veslestaul og muligheten jeg fikk som suppoert på dobbel ironman i Slovenia for 2 uker siden var jeg nå bedre forberedt, både mentalt- og ikke minst ernæringsmessig.

 

 



Fredagen kom og jeg fikk sitte på med Espen, Tonje og Steinar til Treungen. Her hadde jeg vært så heldig å få dele hytte med et ektepar fra Eidfjord. De var ikke på hytta når jeg kom, så jeg brukte tiden alene til å pakke sekk og gjøre depot-boksen klar. Jeg ble etterhvert usikker på om jeg hadde pakket riktig mat, skulle jeg ha med jakke på første runde, løpe i kort eller lang tights? Hvor var matstasjonene igjen? Er jeg klar?  Etter en tlf til Stian og noen mld med Marie måtte jeg nullstille. Jeg har pakket riktig, løp i det du har bestemt deg for og drit i matstasjonene. Du har din egen mat og det er mer enn nok. Rett før leggetid kom Eidfjoringene tilbake og makan til hyggeligere folk skal man lete lenge etter. Vi pratet om løst og fast og så var det natta. Jeg lå litt før jeg sovnet for tankene kvernet godt.  Våknet kl 06:00 av ringeklokka, og fikk i meg havregrøten min. I dag valgte jeg å prøve noe nytt, nemlig kinesologitape(eller hva det heter) som beskyttelse mot pulsbelte-gnagsår og jeg kan avsløre at jeg ikke har et eneste merke, selv etter nesten 16 t!!! Helt nydelig!! 

Jeg trasket ned til stadion og startområde og stemningen var lugn og god. Jeg hadde god tid og det liker jeg veldig godt og så var det veldig hyggelig at vi var så mange fra Skagerrak som skulle løpe. Heldigvis sa Helge før start at man gjør runde 2 allerede i runde 1, husk det!!! Bra, tenkte jeg, jeg skal ta det helt med ro på første runde. Starten gikk og jeg jogget rolig avsted. Først en km flatt før vi rundet høyre og inn i en 7-8 km lang bakke. Jeg gikk med jevne, rolige steg og visste at jeg ikke var varm enda. Jeg merket fort at det begynte å varme i setemusklaturen, men stresset ikke, jeg er en såkalt dieselmotor og det går lang tid før jeg blir varm. Jeg havnet etterhvert sammen med Jon og datteren og det var koselig. Tempoet var behagelig og jeg brukte lite krefter. Etter den første lange bakken og en hyggelig visitt på første dikkestasjon bar det litt nedover. Nå fikk jeg litt knirking i det høyre kneet og måtte riste litt på det. Jeg spurte Jon om det var litt tidlig med skrapjern i kneet nå og han lo litt og syns vel egentlig det. Jeg syns det var helt greit at kroppen ikke var med på tonen enda for jeg var jo ikke kommet skikkelig i gang. Kneet knirket ikke mer denne dagen ;)  

Videre gikk det opp og ned, gjennom myr og bekker, over svaberg og gjennom lyng og jeg hadde det så fint. Det var så flott her og kroppen spilte på lag. Et halvt polarbrød hver halvtime og 1 flaske (4 1/2dl) med 2 gel og vann i timen. Så fikk jeg en liten tofeefe(sånn sjokolade/karamel/nøttegreier) når jeg ville feire litt xtra. Maten smakte  og drikken gikk fint ned for det smakte godt. Etter 23 km tok Jon og dattera en pause på matstasjonen, da løp jeg videre for jeg begynte å se litt på klokka. Var usikker på cut of tidene og visste ikke hvor god tid jeg hadde. Jeg hadde ikke lyst å være tilbake på vending på 43 km over 8 timer. Etter en kort stund etter matstasjonen kom jeg til en ca 4 1/2  km bratt bakke. Den var ganske jevn oppover hele veien og jeg fant en fin rytme oppover. 3 ganger underveis stoppet jeg pga pulsen og snudde meg i 5 sekunder og nøt utsikten. Så flott!!! Bakken gikk bra og på toppen blåste det godt og da var det deilig å kunne løpe for å holde varmen.  Nedover dette fjellet måtte jeg ned et langt svaberg, det var veldig bratt så jeg satte meg på rumpa, men ville jo ikke ødelegge buksa så jeg reiste meg opp igjen. Men det gikk i sneglefart og jeg drømte om å bare kunne slippe meg ned, men det turte jeg ikke så da tok det litt tid. Men nede fra svaberget var det flott terreng og jeg løp gjennom myrer og over små kneiker og på flotte stier Jeg sang og tenkte at dette er ren løpelykke. Jeg måtte ta en kjapp telefon til Stian og forsikre han om at jeg hadde det helt strålende. For jeg visste at han fulgte nøye med og at han sikkert syns det gikk litt seint. Jeg begynte nå å ta igjen noen folk og de begynte å bli slitne. Det gikk nå oppover siste lange bakke og jeg begynte å glede meg til de siste 9 km før vending for da var det nedover og da kunne jeg løpe hele veien. Løp gjorde jegog jeg sang, spiste polarbrød og drakk gelvann. Inn på stadion måtte alle ta en xtra runde før vi komme inn på depotteltet. Dette var jo bare gøy, jeg smilte og vinket til alle og danset i vei. For noen bein, kunne knapt merke at jeg hadde vært ute i 43 km og 7:50! Jeg møtte Tonje og hun var ferdig med sin planlagte ultramaraton og hun såg så sprek ut. Jeg skravlet med henne mens jeg pakket om bagen.  ÅÅÅ NOX!!! De hadde jeg glemt, jippi, nå skal jeg kose meg sa jeg høyt. Jeg kastet på meg sekken og var klar. Triatleter liker ikke å bruke lang tid i skiftesonen så jeg løp avgårde. Bytte sko gadd jeg ikke tenke på en gang, for jeg kjente jo ingen vondter. Mine peregrine 5 satt som et skudd!

 
bilde lånt fra arrangør

Jeg løp bortover samme sted som jeg kom inn, men etter ca 400 m møtte jeg en gutt som stod og heiet og han stopppet meg, du skal ikke her sier han. Du skulle ta inn til venstre oppe ved stadion. Ok, tusen takk!!!! Jeg ble så glad for at jeg møtte han, ellers hadde jeg løpt langt !! Jeg fant riktig vei og trasket gjennom myra mens jeg gumlet på en liten pose potetgull jeg hadde i lommen.  Her var det noe lettere terreng, men fortsatt bakker, men ikke de største fjellene som på runde 1. Beina hang fortsatt på  og 2 salttabletter stoppet nappingen i leggen som jeg såvidt hadde fått kjenne på . 

Etter drøye 50 km kom det en kar bak meg, han var Dansk og het Claes. Han hadde startet på runde 2 rett etter meg og dermed hadde vi stort sett samme fart. Vi holdt derfor følge. Vi løp og skravlet og gikk i bakkene og var enige om at det var god stemning. Vi skrøt av hverandre at vi var seje og at det var sjovt på skogstur. Vi lo når vi måtte over heftige elver med strøm og håpet å møte på en elg for det hadde jo ikke Dansken sett. Da klokken passerte 20:30 var det påtide å ta på hodelyktene. Vi byttet på på å løpe først for det er ikke så lett å se merkebåndene med et snevert lys. Det koster mer krefter å både se hvor du tråkker samtidig som du skal lete etter merkebånd så det var fint å være 2. I tillegg er jeg mørkredd og sa til Dansken at jeg hadde vært pissebange om det ikke hadde vært for han. VI hjalp hverandre og holdt humøret oppe. Begge to hadde lår som var rare og tunge, men ingen smerter. Da det var 10 km igen syns AS kroppen at det var nok. Jeg fant ikke ibuxen jeg hadde lagt et lurt sted og jeg var tom for gel. Dansken lurte på om jeg fikk i meg nok sukker for svarene var korte og ikke med en snert som før. Dansken var redd for at vi ikke  ville kom inn før 16 t var gått og jeg sa at jo det skal vi. Jeg kunne løpt, men stien var så smal og jeg hadde ikke balanse til å holde meg løpende for jeg måtte ta hjelpesteg ut i lyngen. det kom noen stønn og banneord og Dansken lurte på om det gikk bra. JA sa jeg bare. Jeg sa at han bare kunne løpe fra meg, men det nektet han. Jeg hadde fått han opp da han syns det var tungt og nå var det han som skule hjelpe meg. Han hadde nok droppet sub 16 om han hadde måttet for han ville ikke gå i fra meg i mørket. Det er Dansken sin det!!! Med 4 km igjen og med lyden av speaken i bakgrunnen ante jeg ugler i mosen da det fortsatt gikk oppover. Nå blir det en heftig nedoverbakke på slutten. De stakkars lårene mine skreik at nå fikk det være nok. Heldigvis, plutselig hørte vi stemmer og der stod heiagjengen til Dansken og vi fikk klemmer og beskjed om at det var 2 km til mål, kun grus og asfalt!!! Yes, hipp hurra!!! Nå lo vi, både Dansken og jeg. VI løp hele veien, vi gikk 10 m før stadion for å ha krefter til runden, men etter 10 m sa jeg at nå må vi starte igjen. Dansken ble med og vi løp side om side rundt fotballbanen og ja, det ble krampehopp i mål!!! high five med Dansken så var det utrolig hyggelig rundt bålet etterpå. Da jeg karret meg inn for å dusje så jeg til stor glede at Stian hadde sendt melding for å vise at han var våken. Jeg fikk prate litt med han før det var natta og det var så godt å fortelle at alt gikk bra og det er trygt å vite at han har fulgt med og at han oppriktig er stolt av meg. Jeg er stolt selv, ikke bare for gjennomføring, men fordi jeg gjorde det meste riktig og hadde en helt sykt god dag. Kun småfeil på slutten som i bortgjemt smertestillende og litt lite næring forhindret enn 100% konkurranse, men 99,9% lykke er mer enn godt nok!! Takk Helge og dere andre i arrangørstaben for et vellykket løp.  Dette var moro. 

 


Lav puls og god stemning!!

 

 

 

 Nå 2 dager etterpå er lårene fullstendig ute av drift, jeg har aldri kjent makan.Selv om beina er væskefylte og rare er alle ledd helt seg selv og føttene: Kun blå tær og en liten blemme der sokken hadde blitt ødelagt å storetåa tittet frem, men ikke vondt. Kroppen er underlig!   Men sånn er det når Nina gjør ting hun ikke kan. 

 

racerapport COASTMAN NORWAY

Tidlig i vår åpnet påmeldingen for en ny fulldistanse i Norge, nemlig Coastman Norway og jeg var ikke sein med å melde meg på da jeg manglet en fulldistanse i år. Jeg hadde håpet på en stappfull konkurranse med 600 deltagere, men på meldingene lot vente på seg. Arrangøren valgte derfor å åpne opp for halvdistanse og stafett også. Totalt var det vel i overkant av 70 deltagere. 35 av dem på fulldistansen. 

 

Vi valgte å ta det som en familietur og hele fam. Tveten satt fredags morgen kursen mot Vestlandet. 



Det var en lang tur over fjellet, men også en tur gjennom mye flott natur. 

 

Vi booket oss inn på Ågotnes hotell, som i første øyekast så utrolig kjedelig ut, men innenfor ble vi møtt av  en utrolig hyggelig kokk. Hun var vennligheten selv og minnet veldig om Borghild på Eidfjord fjell og fjord hotell. Hun passet på at alt var vel og laget i tillegg veldig god mat. Frokosten på race dagen stod hun opp kl 04:00 og laget akkurat det jeg bad om. Det satte vi stor pris på!! 

Ved ankomst fredag ettermiddag tuslet vi ned til sjøen slik at jeg kunne teste vannet. Det var utrolig klart, men veldig salt. Det var noe annet enn brakkvannet jeg er vandt til å bade i. Fru Tveten i ukjent farvann er ikke akkurat noen god match, men fikk hvertfall badet litt og kjent på vannet . 

Lørdag fikk jeg en liten sykkeltur før  vi satte kursen mot Bergen for litt shopping og da vi kjørte inn mot sentrum kom det iherdig fra minstemann i baksete " jeg tror jeg har kommet til himmelen", jøss, skal si han var imponert over vestlandsbyen ;)  Vi kikket på fisketorget og shoppet litt vel mye alle man.  Da kontoen var tom og tiden nærmet seg Pre race møte satte vi kursen tilbake til hotellet.  Jeg rakk å pakke mesteparten til dagen etter før jeg pre race ventet. Det ble litt stress om når pre race var, for det var en del sprikende informasjon om både det ene og det andre i de uilke kanalene arrangørene hadde. Nettsiden, 2 facebooksider, mail og sms samsvarte ikke helt, så håper det var litt vanskelig å henge med på infoen som var litt tilfeldig om man fikk med seg.  Men på pre race var informasjonen klar og tydelig og vi fikk svar på det vi måtte lure på. Til og med ordføreren hadde tatt turen for å ønske oss god tur.  Etter pre race og koselig skravlling med de andre deltagerne var det på tide å gjøre de siste forberedelsene før det var natta.  Været hadde vært en snakkis den siste uken, men vinden så ut til å legge seg stabilt på ca 10 m/s og ingen regn så dette skulle vi takle fint. Jeg sovnet tidlig og hadde satt klokken på 04:00. Da jeg våkent av klokken så regnet det ute og en kikk på yr viste en temperatur dropp og regn på morgenen. Jeg måtte derfor finne frem litt xtra klær, både til før start og til syklingen. Ungene lå på samme rom og sov og jeg listet meg så godt jeg kunne for ikke å vekke de.  Jeg fikk i meg frokosten så bar det avsted til Tjeldstø. Vi var tidlig fremme ved start, men jeg hadde både regnbukse, regnjakke, ull , lue og hansker på meg så det var ikke kaldt. Rigget til utstyret og så var det bare å vente.  


Årets deltagere i Coastman.    Bilde av arrangøren. 

 


bilde av arrangør

 


bilde av arrangør

Jeg gikk ut i og kjente litt på vannet før start, hmmm,,, det var kaldt tenkte jeg. Kansje jeg burde tatt på neopren sokker allikevel, jaja, for seint å angre nå. Varme bein er ikke viktig og jeg hadde ullsokker til syklingen. Jeg kikket på Christine og vi vekslet noen ord før start.   Så gikk starten og vi var i gang, jeg fikk en god flyt og etter noen hundre meter fant jeg noen bein det var bra å ligge på. Han lå akkurat en knepp raskere enn meg og dermed kunne jeg holde et høyere tempo enn om jeg lå alene, men plutselig fra intet kom det knyttneve fra høyre som smalt inn i kinnet mitt. Den traff  klokkerent og jeg spratt opp. Høflig var eieren av knyttneven og bad fint om undskyldning. Det går fint sa jeg og svømte videre, men nå hadde jeg mistet de gode beina å ligge på. 



bilde av arrangør. 

 

Jeg pleier vanligvis å svømme ganske rett , men her sleit jeg mer og måtte oftere opp i se enn jeg vanligvis gjør, i tillegg var blåsene små og ute ved vending blåste det godt som gjorde oversikten verre. Jeg pleier ikke få gnagsår i nakken, men pga dette ble det sårt i nakken etterhvert. 

 

Da jeg omsider var ferdig med å bade, var jeg småfrossen, men ikke kald på fingrene slik at jeg sleit med å jobbe i T1. Mens jeg kledde på meg kom Christine inn i teltet, jeg slapp alt og brølte JAA! Jeg visste at hun gruet seg til svømmingen og tenkte masse på henne underveis så da ble jeg så glad når hun kom og i tillegg hadde hatt en fin opplevelse. 



Ut på sykkel fkk jeg fort flyten og gjorde meg så liten jeg kunne i motvinden og tråkket på i medvinden, etter 6 mil syns jeg at det var litt tungt, men føte at jeg skulle klare å holde intensiteten. De første 2 rundene (9 mil) syklet jeg helt jevnt, men på 3 runden blåste det opp enda mer og da begynte det å ble tyngre i vinden. Broene hadde sterk sidevind og valget av hjul ble plutselig feil. Jeg måtte tviholde på styret og nakken var grusom stiv. Jeg har slitt med nakken i hele år og pga svømmingen ble jeg enda tidligere stiv enn jeg pleier. Jeg blir svimmel og får noe tåkesyn. Må konsentrere meg for å se veien og det er ganske ubehagelig. Hvis jeg ikke får skikk på den nakken til neste år har jeg et problem!!  Etter 12 mil sa beina stopp, bråstopp? Krampene i bakside lår og sete musklatur krampet seg til som om de rottet seg sammen med vinden over broene som holdt på å slå meg overende flere ganger.  Jeg hadde ikke kraft i pedalene og frykten over å blåse i asfalten gjorde meg sint og trist. Jeg lå alene hele turen og hadde ingen å ligge på 10m på. Lite variasjon av frekvens og for spiss vinkel på ankel er lite lurt og dette måtte jeg betale for. Da jeg så Stian komme kjørende å parkere på siste vendig var det stopp, da kom alt eder og galle som hadde bygget seg opp og måtte ut. Jeg stoppet ved bilen hans og snørr og tåren fløyt som en oversvømt kjeller. Fy faen, dette er helt jævlig!!!! Etter sutring og klaging var det greit.Nå var det ute av systemet og jeg kunne sykle de siste milene til T2. der stod Stian og ventet og jeg skiftet til løpetøy. Nå ventet 16 km med stiv kuling midt i mot. Jeg gikk i bakkene og løp på flatene og nedover. Når jeg prøvde å løpe opppover kom krampa tilbake. heldigvis løsnet beina de siste milene. De første 11 km så jeg ikke en kjeft, foruten en hyggelig dame på drikkestasjonen som gav meg cola ;)  Det er ganske kjedelig å løpe alene uten en sjel i sikte, men etter den tiden det tok kom jeg endelig frem til Rong og fikk se folk igjen. Nå var det 3 runder a ca 10,5 km igjen.  Jeg begynte å merke at inntaket av energi hadde vært litt laber og trengte næring. Men ingenting på matstasjonen fristet. Jeg bad om potetgull, men det hadde de ikke, men de snille arrengørene løp og kjøpte og ved neste vendig stod de klare, blide og vennlige med favorittchipsen min.  Jeg prøvde å spise en bar, men det føltes som om jeg spiste en skje tørr havregryn, det var ikke godt.  



Denne syke broen løp vi over 6 ganger, det blåste så fælt at jeg løp på skrå. For å si det sånn så hadde ikke ungene fått lov til å gå utpå her denne dagen, da de garantert ikke hadde klart å holde seg på beina. De andre deltagerne var xtremt hyggelige og det vanket high five og smil ved nesten alle passeringene. Det ble faktisk en skravlestopp med Vetle da begge hadde behov for å fortelle, synd vi skulle i motsatt retning for vi måtte jo til mål. Da jeg nærmet meg målgang møtte jeg Vetle (min eldste sønn)og han løp siste km med meg og ved mål stod Brage stolt for high five.   Målgang er alltid stas og pizza og cola i hotellsenga var en høydare før det ble natta. 



 

Takk for oss Bergen, Tjeldstø og Coastman. Dere gav oss vestlandsvær på sitt verste, men også en vennlighet jeg setter stor pris på. 

 

 

race rapport HALLINGSKARVET TRIATHLON

Det var en gang er sindig Hallingdøl med navn Bjørnar som drømte om å arrangere et triathlon i Hallingdal, etter timer og mnd med planlegging skulle endelig konkurransen settes ut i livet. Lørdag 18 juli gikk starten på dette vakre eventyret. Selv hadde jeg snust på konkurransen, men det ble med tanken. Først i dagene etter IM 70,3 Haugesund fant jeg ut at jeg ville bli med. Sendte en mail til Bjørnar og var heldig å få en etteranmeldingsplass. Satte kursen mot Ål I hallingdal på fredag sammen med Luigi fra Skagerrak sportsklubb. Vel fremme i Ål (etter 5 timer på veien) var det henting av startnr og pre-race. Der traff jeg Kristin og fikk skravlet litt med henne og det er alltid like koselig. Så bar det tilbake til Geilo og dr.holms hvor jeg hadde booket hotell. Arrangøren hadde satt opp transport for både deltagere og sykler fra T2 ved Havsdalen skisenter i Geilo til T1 og start i Ål lørdags morgen. Flott tiltak som gjorde det lett for oss som deltok. 

 

Før start var stemningen god og selv var jeg egentlig bare sulten da jeg fikk litt dårlig tid på morgenen og måtte raske med meg 2 oppskårne skiver fra frokosten på hotellet, slang på litt pålegg og ville spise det i bussen. Til min store forskrekkelse var det mugg på skivene!!!! Spiste en halv og kastet resten. Dermed rumlet magen før start og jeg prøvde å drikke litt xtra som kompensasjon.  Jeg hadde goood tid før start og skralet rundt og fikk på meg drakta etterhvert og testet vannet. Hmmm, det var ganske kaldt egentlig.  Sikkert fordi vannet jeg har svømt i de siste øktene har tempen ligger rett under 20 grader. Her i Ål var tempen målt til 14,5 grader.  Kom meg opp på land og løp litt rundt for å holde varmen i beina. Så bar det ut i vannet igjen og lå der noen minutter mens vi ventet på starthornet. Så gikk starten og feltet seig avgårde, selv fant jeg en fin flyt, men følte det gikk hakket for sakte, klarte etterhvert å øke tempoet noe, men ikke slik jeg hadde håpet, var nok litt stiv i kroppen. Etter vending var det et langt strekke hvor det var grunt vann og hendene sopte i bakken, javel, øv på høy albu da tenkte jeg og gravde litt i bunnen mens jeg kavet meg fremover. Så etterhvert et par menn som reiste opp midt ut på der og begynte å GÅ. Det er ikke greit, det er svømming og grunt vann eller ikke. Man går ikke med 500 m til land. Selv store events som im københavn og im Kalmar har felter hvor man kan gå, men det skal man altså ikke, det er en SVØMMEETAPPE! Jeg mistet litt oversikten over hvor jeg skulle, men fant tilbake til rytmen min og kom meg opp på land. I T1 tok jeg meg tid til å ta på sokker, løse armer hadde jeg tatt på under våtdrakta. Fikk på hjelmen og løp avgårde. Der stod Galina og heiet og jeg smilte og var happy for å komme på sykkelen. 


bilde tatt av Galina

 

 

Man startet umiddelbart opp en bakke og hei så sakte det gikk og pulsen var skyhøy. Jeg heiv etter pusten og låra ble som tømmerstokker. Flere suste forbi og jeg skjønte ingenting. Etter en stund måtte jeg av sykkelen, her er det noe galt. Jovisst, bakbremsa hang fast på felgen som en klegg og sykkelen trillet ikke i det hele tatt. Jeg hadde nemlig valgt å bruke raceren og hadde derfor flyttet over zipp hjulene. Nå er jo disse hjulene mye breiere enn de som vanligvis står på raceren og dermed var det altfor trangt. Jeg hadde ikke med verktøy til å fikse dette, men fikk løsnet noe på det, slik at bremsene ikke holdt hjulet altfor stille.  På sykkelen igjen og tråkket avgårde.  Sykkeletappen er relativt flat de første 20 km og her gikk det ikke fort, da jeg sitter så utrolig dårlig på raceren og girene ville ikke bli med på leken da kjedet ikke ville bli enig med kransen, men kom meg fremover i det minste. Etter å ha vært av sykkelen for å løsne bremsene et par ganger til var det klart for den siste av 3 gode bakker, denne bakken tok oss opp til Havsdalen skisenter og T2, denne siste bakken var lang, seig og bratt og satte seg godt i låra. Fremme i T2 stod hyggelige arrangører og tok i mot sykkelen mens jeg fant T2 kassen min som jeg hadde fylt oppi T1 og arrangøren hadde fraktet hit.  Her hadde jeg løpesko (terrengsko for anledningen) og påbudt løpesekk med jakke, ulltrøye, ullhansker, buff og ulllue. Løpeløypa var 10 km med stigning og det startet umiddelbart. Oppover en god skråning før vi løp videre innover en grusvei. Jeg vekslet i starten med å gå og løpe da jeg ikke klarte å løpe hele veien, men etter 4 km løsnet det plutselig og jeg kunne løpe jevnt inn til Prestholthytta hvor den virkelige stigningen begynte. Møtte Bjørnar og Kristin(hun var ferdig og på vei ned) her og fikk vinket til de og nå måtte jeg GÅ. 

 


bilde av Bjørnar Strendo.

 

Da jeg kom hit var jeg veldig glad for at hanskene og lua lå slik i løpevesten at jeg fikk tak i de uten å ta av meg vesten, det begynte å bli skikkelig kaldt og fingrene var stivfrosne. 

 

Nå var det oppover og oppover og oppover. Jeg måtte ta en stein og gangen og syra begynte å tyte skikkelig. Ca 500 m før mål kom Luigi mot meg, han var ferdig og på vei ned, men snill som han er snudde han og ble meg med opp for å heie. Det er lagånd det!!!!!



Takk for at du ble med på reisen Luigi, det var en glede!!

 

 




bilde av Luigi

 

 

 

 


bilde av Luigi

 

 

Bilde av Liugi.

 

 

Siste delen ville ingen ende ta, men fyyy så delig det var å komme til mål!!!


Bilde av Luigi.

 

 

Såååå glad ble jeg, for dette er ekte glede!!!!

 

Etter målgang var det å komme seg ned til prestholthytta hvor arrangøren hadde satt opp shuttlebuss tilbake til T2. Helt perfekt!! Takk for et glimrende arrangement.  For de som skal delta på nxtri er jo dette en perfekt oppladning og det vil bli et populært triathlon også for oss slappe mosjonister.  Jeg kommer garantert tilbake!! For oppovertri er både moro og tungt. Løpeløypa var den tyngste, men også den morsomte og så møtte jeg nye triathleter og det er alltid hyggelig:) 

race rapport Ironman 70.3 Haugesund

Som oppkjøring til IM 70.3 Haugesund valgte jeg å kjøre KON-TRI helga før. Dette for å få en fin gjennomkjøring i beina før konkurransen.  Det ble en positiv svømming, noe tung sykling i en tøff løype hvor jeg aldri fikk flyten skikkelig. På løp trodde jeg at jeg sprang kontrollert, men hadde noe lavere tempo enn forvenet, burde nok klint litt mer til på løpingen.  

 



 

Men KON-TRI var en positiv opplevelse og veldig god stemning på indre kai.  Her kommer jeg deffinitivt tilbake. Tommel opp!!

 

 

Så var det på tide å sette nesen mot Haugesund.  Herr og fru Tveten ankom Haugesund på samme tid som de 2 forrige årene, nemlig lørdag morgen etter å ha avlevert barna hos besteforeldre fredag. Vi gjennomgikk de samme rutinene og alt gikk på autopilot. Vi var klare for å gjøre en god innsats og ta ut alt. 

 



 

Å kombinere kjærestetur med konkurranse er helt supert!! 

 

 

 

Våknet av ringeklokka søndag morgen etter en god natts søvn og var klar for start. Fikk i meg litt frokost og tasset ned til start, i år hadde vi god tid da jentene ikke startet før kl 09:00. Heldigvis var det varmt i været og det ble en fin sosial tid før start. Jeg fikk etterhvert på meg våtdrakta og tasset ned mot start. Da starten gikk fant jeg ingen god flyt før den verste kavingen var over, og det gikk en stund da flere brystsvømmere hadde stillt seg langt fremme i feltet. Jeg vet hvor fort jeg svømmer og beregner derfor hvor i feltet jeg bør stå, det var det tydeligvis flere som ikke hadde gjort. Men etter å ha kavet forbi en haug så fikk jeg flyten, jeg jobbet bedre enn før og holdt et jevnt tempo, ble derfor litt skuffet da jeg bare svømte ett minutt raskere enn i fjor. Men mistanken om at løypa er lengre i år er det egentlig greit.  T1 gikk smertefritt og greit og kom meg ut på sykkel.  På sykkel så følte jeg etter ca 3 mil at flyten var dårlig.  Bakkene føltes lange og farten og pulsen for lav. Jeg lå på 10m til hun forran, men syklet forbi i alle utforkjøringene. Men oppover var hun der igjen og jeg klarte ikke kjøre fra. Jeg brukte noe energi på dette og burde nok heller blokket ut og kjørt mitt eget løp.  Jeg datt derfor noe ut og resignerte for mye. Lå ikke på grensa som jeg burde og hadde nok noe for lav frekvens. Da er det ikke så rart at jeg brukte 7 min lengre, selv om at sykkelformen er nok noe dårligere i år. Det kjennes ikke ut som om jeg har samme punchen i beina for øyeblikket.  Ut på løp merket jeg at jeg hadde drukket lite og tatt kun noe av gelen, slurv rett og slett. Jeg ble fort varm og det kokte i toppen. Løpet bare preg av lunting, skravling, mental bæsjebleie og skravling.  Jeg brukte sikkert 100 svamper og drakk i overkant mye vann. fru comfortsone har jeg slått opp med, bruddet ble stykt og vi sees forhåpentligvis aldri igjen!!!  

 



 

Noen ganger tar konkurransen helt feil vending og da er klubbvenniner gode å ha!!!  Takk for turen Linn Cecilie ;)

 

 

 

 

 

 



 

 

Denne konkurransen havner egentlig i glemmeboka og skal kun dras frem når jeg trenger kjeft, men målgangen var kjekk, for da kunne jeg gjemme meg!! 

 

Stian klarte heller ikke det hårete målet sitt så det var litt dårlig stmning i blien på vei hjem, egentlig litt godt å kunne sutre sammen. Bilturen fikk ut dritten og så er vi klare for nye utfordringer. Jeg valgte derfor å melde meg på hallingskaret triathlon 18 juli.  Trenger konkurransetrening før Coastman, det blir tøft med en fulldistanse i år merker jeg? 

racerapport HALVFET TRIATHLON

Fredag ettermiddag satte Stian og jeg kursen mot Oslo for å delta på Halvfet triathlon (1900m svøm, 90km sykkel, 21,1 km løp). Vi var så heldige å få overnatte hos Hanne Gro og fikk en god natt søvn før det braket løs. Vi våknet opp til et forventet regnvær og så vel egentlig ikke frem til den kalde opplevelsen som ventet. Fremme ved startområde er stemingen god og behagelig selv i det dårlige været og når jeg hentet startnummeret og fikk utdelt startnr 1 var alt deffinitvt helt topp :)

 

Startnr 1 er utvilsomt det kuleste startnr!!!

 

Jeg hadde litt for dårlig tid og tok på våtdrakta under prerace, jaja? jeg får bare følge flokken tenkte jeg?Liker egentlig å ha god tid, men dette var en lavterskel konkurranse og jeg hadde ikke akkurat toppet formen og kroppen var full av trening og målet var å få en fin gjennomkjøring på distansen. 

 

Jeg svømte noen få tak før starten gikk og feltet glei rolig fra, ble svømmende sammen med Malin (ei smørblid jente fra Sverige) Vannet var behaglig temperert , men veldig grumsete så jeg fikk meg et par spark da jeg ikke så noe som helst. Jammen ikke lett å beregne avstanden til den forran når man ikke ser sine egne hender. Vi skulle runde en bøye for så å svømme utover og rundt en øy. da vi nærmet oss øya ble jeg møtt av en vegg med kulde, vannet gikk fra å være greit til helt sykt kaldt. Pusten ble hurtigere og hendene føltes som om de skulle ramle av. Ansiktet ble lammet og det hele var ganske guffent. Jeg kan med handa på hjertet si at jeg aldri har opplevd liknende. Jeg må inn til land tenkte jeg, jeg vet det blir bedre når jeg får rundet øya og tilbake til mudderbunnen. Men da jeg kom ut på baksiden av øya møtt ejeg ganske sinte bølger. Fikk jobbet med teknikken og traff riktig med takene i takt med bølgene foruten en gang hvor halve øyern havnet i magesekken.Endellig kom jeg inn til det "varme" vannet igjen, men nå begynte kroppen å bli kald og jeg drømte om ullgenser og lue. Jeg lurte et øyeblikk på om jeg hadde tatt for lite klær med til syklingen.

 

Opp av vannet var jeg ganske så svimmel og jeg tok meg tid til å ta på sokker, løse armer og castelli gabba jakken, samt ullhansker. Dette skulle vise seg å være helt perfekt og frøys ikke på sykkel. Altså?. Tærne var iskalde og ankelene svei som juling, men det må man regne med i regnvær og vind.  Sykkelløypa var kuppert med lange ,seige bakker, men også fine strekker hvor man kunne ligge i høy fart. På første runde holdt jeg det tempoet som jeg håpet å kunne holde og vendte på 1t29min og så at snittet på 30km/t burde holde, men nå blåste det enda mer og ut på siste runde ble det hardt å opprettholde tempoet, men desto mer medvind på returen da. Jeg klokket inn på egen klokke på 3:00:16 og 90,6 km så da holdt det akkurat med 30,2 i snitt. Men jeg hadde ikke gode løpebein for å si det sånn, delvis pga forholdene og  kulden.  Løpedelen starter umiddelbart med en god stigning og jeg vuderte et øyeblikk om jeg burde gå her, men jeg kunne jo ikke det. ;)  Løpeløypa var hard og bakkene sugde mange krefter, men den var veldig flott og grusveien var såpass hardpakket at den sugde ingen krefter.  Gjennom hele sykkelløypa hadde jeg ledet blant jentene, men etter 12 km på løp kom Malin snikende forbi. Vi heiet på hverandre og hun forsvant, jeg lurte et øyeblikk på om jeg skulle henge meg på , men mentalt var jeg ikke der. Jeg visste at jeg hadde hatt en del minutter på henne etter syklingen og da visste jeg at hun løp såpass mye fortere enn meg, så jeg prøvde ikke engang. Jeg burde vært tøffere, men det får bli neste gang. Etter en lang løpetur var det tid for å nærme seg mål, nå fikk jeg økt farten noe og kom meg i mål. Det var deilig for jeg hadde en blodblemme som begynte å bli hissig. Jeg brukte over 30 min lengre tid her enn jeg gjorde i Haugesund i fjor, men det var jeg ikke alene om, så da får det være greit.

 



Å komme over mål er alltid deilig og jo mer strevsom konkurranse jo bedre!!! 

 

 

 

Bilde er lånt av arrangøren av Halvfet triathlon.

 

Årets damepall!!! Det gjør ingenting å tape med 5 min  til en så sympatisk jente som dette:)

 

Så litt skryt til arrangøren:  Makan til blid og vennlig gjeng skal man lete lenge etter. Og når de på forhånd sa at løypa skulle være godt merket var det ingen overdrivelse. Jevnlig merking spot om på min gps på sykkel og merking hver km p åløp samt piler der man kunne være i tvil gjorde denne konkurransen helt super. At den er tøff er det ingen tvil om, men det  liker vi.. Stutt-tjukka er ikke spesielt god i bakker på løp og derfor å jeg tilbake neste år for å se om det har bedret seg noe :):)

 

Takk til alle medtriathleter som heiet! Dere er best! Herr og Fru Tveten fikk en fin fin date, den var våt og kald, men det overskygger ikke stemingen!!

TRENING UKE 21. Nerver og melkesyre.

 

Sesongen nærmer seg med stormskritt og som vanlig kommer tvilen på egen form snikende. Trener jeg nok? trener jeg bra nok? Er jeg i dårligere form enn i fjor?Har jeg høy nok kvalitet? Slike tanker kommer innimellom og jeg blir småstresset. Jeg er tro til programmet mitt og jeg vet at det funker så jeg må bare beholde roen og jobbe jevnt slik jeg pleier.  Slike tanker kan gjøre meg skjerpet så lenge de ikke tar overhånd og skaper negativ energi.

Det kjipe denne uken er at svømmehallen min er stengt og vannet er fortsatt litt kaldt, men har hatt en test og fra neste uke blir det å bite tennene sammen og få et par realle svømmeøkter ute. Det er bare 2 uker til første konkurranse og da må jeg være forberedt på det våte element!

 

Mandag:

15 min oppvarming sone 1 etterfulgt av 5 stigningsdrag, løpedrills og 15 x 30 s trappeløp, sone 1 løp til endt økt. Totalt 1t 45 min.

30 min styrke: step up, utfall fremover, utfall bak over, hoppende utfall, tåhev og coretrening. 

 

Tirsdag:

Sykkel intervall: 3x10 min i sone 3.  Noe stiv i beina på 1ste draget, mulig noe kort oppvarming. Fikk mye regn på de 2 siste og ble litt kald på beina, jeg ikke hadde kledd meg for drittværet. God kontroll på puls og fart.  Totalt: 1t 30 min. 




Onsdag:

sykkel sone 1 etterfulgt av 20 min løp. Totalt 1t 50 min. Var fryktelig stiv i lårene og leggene så denne økta gjorde godt på beina. Sone 1 på sykkel og sone 2 på løp. 

Sykkel: 20 min visp hjem fra jobb. 

 

Torsdag:

Rolig sone 1 tur i godt selskap. Totalt 3t og 75 km. Beina var nå restituerte og kroppen kjentes bra.

 

Fredag:

Forsøk på utesvøm, ble mer bading? Skulle egentlig sykle intervall, demotivert og lat, utsatte økta. 

Første OW økt for sesongen, neglebit og brainfreeze.. bedre forsøk neste gang?

Lørdag:  

sone 1 på rulla etterfulgt av aktiv tøying og coretrening totalt 1t 30 min. 

 

Søndag:

 styrketrening på overkropp 60 min 

Sykkelintervaller 4x3 min i sone 4 , blytungt. ble skikkelig svimmel,men fikk i meg litt energi halvveis og det hjalp. 85 slag pulsdropp 2 min etter siste drag. fra 170 - 95. 

40 min  overgangsløp , gode bein på løping.  Noe hakkete ble det da jeg hadde med hunden og etter noen timer inne hadde han noen naturlige stopp ;)

Totalt 3t 40t. 

 

 uke Totalt 14t10 min.

 

2 uker til første konkurranse? Selv om den kommer midt i oppkjøringen til Haugesund vil jeg allikevel få noen svar

 

 

 

TRENING UKE 17.

Jeg har i samarbeid med arrangørene med Coastman Norway blitt enige om å dele noen av treningsukene med omverden for motivasjon og erfaringsdeling. Ukene som blir valgt ut er valgt vilkårlig og ingen uker er like. Jeg kommer til å legge ut innlegg om treningen min ca 1 g i mnd.  Jeg har trener som lager opplegg for meg, men hensyn til jobbturnus og familie må tas og dermed må jeg gjøre endringer som passer inn i livet:) Målet mitt for coastman Norway er pers på distansen og siden jeg mener at alt er mulig tenker jeg at det er helt klart mulig og hopper i havet med begge beina så får jeg heller gå på tryne med nesa først dersom hoppet ble for høyt ;)


For dere som ikke kjenner meg: Hei hei her er jeg, Nina Tveten. En jente som liker lange distanser, lav fart og store smil :)

MANDAG:

 Løpetur sone 1, inkl løpedrills( stigningsdrag, kneløft, rumpespark, halvhøye kneløft, høye kneløft og spretthopp), 15 x trappeløp i trappene i den lokale hoppbakken og rolig løp hjem igjen. Totaltid: 2 timer.

Når jeg kom hjem trente jeg styrke i hagen: step-up, tåhev, planke, sideplanke og sidehev. Totalt: 31 min.

Svømming på kvelden med svømmetrener: 1500 m med fokus på teknikk.  Etter å ha lært å crawle på egenhånd har jeg endelig nå begynt med trener når det passer. Etter kun 2 økter har teknikken bedret seg. Flink trener med andre ord ;) Totalt 55 min. 

TIRSDAG: 

Svømming 1 time. distance: 2000m .

Første svømmeøkt med flipturn, endelig fikk jeg meg til å ta flipturn gjennom hele økta. Tommel opp. 

 

ONSDAG: 

Løping: 20 min oppvarming etterfulgt av 10 km test, ny pers på distansen. Kontroll på puls, men noe tunge bein hele veien. Endelig føler jeg at jeg kan holde bedre fart over lang tid.

Styrke: 50 min styrke på overkropp. 

 

TORSDAG: 

Sykling: Oppvarming + 4x8 min styrketråkk i bakke. Høy sone 2 opp mot lav sone 3 i siste drag. ca 40 i frekvens. Tunge bein på oppvarming, men selve dragene gikk overraskende greit. Blytungt på vei hjem. Totaltid : 2t 10 min. 

 

FREDAG:

Løping sone 1 i terrenget, kuppert løype hvor jeg gikk i alle motbakker. Restitusjonsøkt. totalt: 1t 21 min. 

 

LØRDAG:

Sykkel sone 1/2 . Syklet på rulla da jeg var alene med ungene, syklet etter de hadde lagt seg. Totalt: 2t 19 min. 

Som småbarnsmor må rulla tas i bruk selv om det er finvær ute, alt handler om å gjøre det beste ut av hverdagen:)

 

 

SØNDAG: 

Sykkel sone 1. Syklet på rulla da mannen var på jobb. Tok på joggeskoene når han kom hjem fra jobb og løp 30 min offbikerun. Fine bein på løping.

 

Totaltid denne uken: 14:46.

 

Manglet en ren langtur på løp denne uken, men årsaken til det er at jeg skal løpe wings for life neste uke og dermed utgår langtur uken før løpskonkurranse. 

 

GARMIN VS POLAR

Endelig er det klart for vår vurdering av Garmin forrunner 920xt  og Polar V800. Stian har testet garmin og jeg har testet Polar. Begge klokkene er toppmodellen i sine respektive merker.  Både Stian og jeg har tidligere brukt Garmin forerunner 910xt tidligere. 




POLAR V800: 

Siden jeg gikk fra Garmin til Polar var det første uken litt vanskelig. Klokkene er bygget opp svært ulikt og frustrasjonen var større enn gleden pga den svært ulike måten å sette opp klokken på. Nå er jeg litt gammeldags og liker tykke, fine manualer i papirform. Desverre kommer polar klokken med en tynn manual hvor det meste henvises til internett. Jeg anser meg selv som relativt teknisk anlagt, men synes ikke informasjonen var superlett på alle oppsett og i tillegg likte og fortsett liker jeg ikke at alle oppsett må gjøres på pc.  Jeg var vant med å endre visningsbilde på klokka under trening på selve klokka og endret det ofte i takt med ulike økter. Jeg kan selvsagt ha flere ulike bilder ved kun et trykk på klokka, men hadde jeg selv valgt hadde jeg ønsket å gjøre dette på klokka når jeg måtte ønske. Når det er sagt så har jeg allerede innfunnet meg med at sånn er det.  

 

Nå har jeg brukt klokka i 6 uker og er fortrolig med den både som klokke og pulsklokke. Jeg bruker den 24t i døgnet og den gir meg info om søvnrytme, kcal forbruk, antall skritt i daøgnet, hvor mange timer jeg har sittet, stått, gått og løpt. Den gir meg restitusjonsstatus, pulsmålinger og alt annet en vanlig pulsklokke gir deg av info. Med siste oppdatering kan den endelig også måle distanse i vann og foreløpig teller den korrekt ,noe som slett ikke er en selvfølge.  Ut  ifra min egen trening gir den meg også en indikasjon på hvor godt trent jeg er og hvor raskt jeg løper 5, 10, 21 og 42 km på.  Man kan selvsagt også legge inn løyper, egne økter og intervallvarsel.  Gps signalene kommer også raskt og mye raskere enn garmin forerunner 910xt . Noe av det som er bra med denne klokken er at man via bluetoth kan overføre all info til en app på mobilen og lett kan lese av all info fra klokken.  Jeg kan anbefale klokken på det sterkeste og du finner både den og Garmin forrunner 920xt på TOPTUBES i Porsgrunn!!

 
Slik ser en del av bilde fra appen ut på mobilen,kjekt for oss treningsnerder!!

 

 

 

GARMIN FORERUNNER 920XT: 

Fordelen for Stian i denne testen er at han gikk fra Garmin til en ny versjon som gjorde overgangen svært liten.  Fordelen med den nye garmin er at den finner GPS mye raskere enn den forrige. Den teller også stegfrekvens på løp og du kan legge inn vibrering i klokken slik at du lett kan holde ønsket takt. Pulsbelte er stabilt og klokken funker svært godt både på løp og sykkel hvor man kan justere både bildet på skjermen og visningvalg underveis. Garmin forrunner 920xt er en klokke hvor man foretar alle valg på klokken. Dvs at alle justeringer på klokken gjøres på nettopp klokken, dette er et stort pluss synes jeg. Det som er negativt med klokken er at den teller ikke lengder korrekt i vannet, den klarer heller ikke holde orden på aktivivitetsnivået gjennom dagen. Den misser treningsøkter og teller jevnt over for mange steg i løpet av en dag. Men treningsmessig funker klokken utmerket på løp og sykkel.  Garmin klokka gir også informasjon om hvor godt trent du er og beregner farten din på 5, 10, 21 og 42 km på samme måte som polar gjør. 

 

 

 

 

 



OG VINNER I KONKURRANSEN MELLOM GARMIN OG POLAR ER:

Den du selv ønsker!!!!  Som treningsklokke er begge klokkene utmerkete valg, men Polar klokka stikker av med seieren når det gjelder info gjennom hele døgnet. 

 

Vi har ikke testet klokkene i open water og heller ikke koblet de opp til wattmåler. 

Dersom du har spørsmål om en av klokkene er det bare å skrike ut!! 

racerapport BISLETT 50KM 2015

I fjor debuterte jeg på ultraløp på nettopp Bislett 50k og syns det var så stas at jeg måtte bare stille i år også.  Jeg lærte i fjor at ultraløpere er en unik og vennlig rase og det er ikke annet enn vidunderlig vakker steming på Bislett.

 

 

 

 Vi ankom bislett kl 13:00 og rakk å heie inn kjente og kjære til mål før vår start kl 14:30.  Jeg var klar og gledet meg til å komme i gang. Fikk skravlet med mange før start og steminingen var som forventet spent og nervøs :)  Jeg hadde kjøpt meg nye salming distanse sko som jeg ville løpe med og i de hadde jeg spesiallagde såler fra top tubes i Porsgrunn. Disse skoene viste seg å være perfekt for både underlag og bein. Ingen vondter og kun 1 blå negl. Det må være ny rekord!!

 

Der jeg hadde lagt gel og gelshot hang også dette bilde sønnen min har laget, som motivasjon og inspirasjon!!! Han forventer altid mitt beste!!




 

De første 18 km lå jeg i rygg på to Arendalsgutter, de holdt en jevnt pace på 3:10-3:15 pr runde. Helt perfekt for meg!! Når jeg spurte om det var greit at jeg lå kloss i ryggen på de fikk jeg til svar: "drafting er lov"  ÅÅÅ, triathleter altså, tenkte jeg fornøyd med meg selv ;)  Rett før 18 km begynte de å diskutere om de skulle øke farten, faen tenkte jeg, jeg kan ikke øke, da sprekker jeg. Ikke øk, ikke øk!!!! men , jo? De økte og med fornuften i behold lot jeg de gli avgårde. Jeg hadde et par gutter i ryggen og nå var de avhengig av min pace. Jeg løp så jevnt jeg kunne og det gikk overraskende greit og etter en del runder så jeg plutselig ryggen på Hanne Gro, jeg seig sakte ,men sikkert innpå og la meg i ryggen hennes. Det skulle faktisk gå 46 runder før jeg møtte henne, så det sier litt om hvor jevnt vi egentlig lå.  Hane Gro er tryhggheten selv og ryggen hennes var et sikkert sted å ligge. Men etter 3 mil begynte jeg å bli skikkelig stiv i leggene og var så uendelig varm. Jeg måtte bare inn på do og holde holde under rennende vann  vasken. Jeg var så tørst og drakk litt vel mye kaldt vann. 3 ganger i løpet de siste 2 milene måtte jeg gjøre dette.  De siste 2 milene vekslet jeg på å ligge bak rygger som holdt bra pace og løpe i det tempoet jeg egentlig ville ligge i. Det funket egentlig bra. Hele tiden fikk jeg tilbakemelding på tidsbruk og teknikk av Gisle og Bjørn var også svært behjelpelig.   Siste rundene gikk utrolig sakte, men da jeg hadde kun få runder igjen fikk jeg økt farten igjen og siste runden var den aller raskeste med 2:57.  Det var ufattelig deilig å være ferdig!!! beina var vonde og kroppen var sliten ,men konklusjonen var at Bislett 50k fortsatt er en utrolig kul konkurranse som deffinitivt skal gjennomføres igjen!!  Tiden i år ble 5:13:09, en forbeding med 40(!!!) minutter fre i fjor må vel være godkjent for en saktegående triathlet som løper sånn cirka 3 g i uken ;)

Underveis i løpet var det også utrolig kult at speakeren snakket om teten både jevnt å trutt, spesielt siden Stian lå å knivet om teten helt til siste runde. Jeg ble skikkelig motivert og gledet meg til hver gang han passerte. Han løper så lett og bare suser forbi!! Noen har spurt meg om jeg bli demotivert av det, men det er heller motsatt, jeg blir så engasjert og får lyst til gi det lille xtra selv:)  Lykke er å dele ultraløp med den du elsker! 

 

 



At magen slo seg vrang ETTER løpet og at det måtte gå 24 timer etter start til jeg fikk i meg mat dropper vi ;) Fikk hvertfall tømt kroppen og mistet noen kg ;)  Bonusrunden kaller vi det !  :P

Vi sees snart igjen på flere ultraløp i 2015!!!!   


Juleglede!

Desember er for meg lav puls og familieglede, I tillegg digger jeg å leke litt xtra.Denne julen fikk jeg jaggu lekt masse.  Adventstiden gav oss et nytt familiemedlem og treningskompis. En flott 2 år gammel jack russel terrier gir oss utfordringer, mer hverdagsaktivitet og ungene lykke på 4 bein!



Hils på JØLLE, minst i familien og full av krutt!

 

Lille julaften inviterte jeg alle som ville til å bli med på 100x100 i fritidsparken i Skien. Hele 15 blide triathleter møtte opp. Ikke alle hadde anledning til å svømme fulle 10k, men alle hadde en målsetning om en bra økt og for et syn med så mange som jobbet jevnt og trutt. 

 

 

Jeg har ikke prioritert svømming i høst, mest på grunn av motivasjon, men var virkelig motivert for denne økta, spesielt fordi jeg ble syk i fjor i julen da jeg hadde invitert til tilsvarende økt. Men jeg må ærlig innrømme at dette er første gang jeg har opplevd å begi meg ut på noe jeg IKKE var trent for. Skulderleddet brant etter 7000m og jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare å fullføre, men det gikk. Medaljen ble å komme seg hjem for så å lage grøt basert på 3 l melk,det gjorde xtra godt??.. Mye søvn ble det ikke heller natten etter for alt gjorde vondt. Men det var virkelig verdt det. 100x100 blir ofte kalt duste-økt og skjønner jeg hvorfor. Vi sees neste år ;P





grisesliten og veldig glad for at jeg har en så sprek mann som er like sprø som meg :):)

 

 

3 juledag hadde jeg meldt meg på ribbemaraton som går fra løplabbet i Sandvika til løplabbet i Ski. Jeg tenkte mye på forhånd på hva jeg skulle ha på meg, ikke lett å kle seg for maraton i over -10 grader. Men for en koselig tur. Jeg hadde godt selskap i Svein Strandal som fulgte meg hele turen. Utvilsomt kunne han løpt fra meg for han en virkelig mye sprekere enn meg, men han stod standhaftig på å følge meg. Jeg holdt meg som planlagt i sone 1 hele turen og fikk den lange økta jeg var ute etter. Dette skal jeg absolutt gjøre igjen. Bekledningen var perfekt, men drikken frøys så colaen i mål smakte xtra godt etter bare 5 dl saft på 42km!!



Kaldt, men et virkelig flott være hele veien!!

 

Overraskende nok føltes beina helt fine dagene etter og jeg var klar for å løpe nyttårstrimmen 10k fra Porsgrunn til Skien 4 dager etter med eldstesønnen min på 8 år. Vi hadde beregnet å bruke 1:20t, men kom i mål på 1:06t. Råbra jobbet av han og var veldig stolt av medaljen sin med god grunn!!  Hans mor var like stolt og koste meg hele turen, måtte vi få flere slike løp!! En flott avslutning på 2014!



 

Takk alle sammen for et fantastisk 2014 og håper vi sees i 2015, enda et spennende år!  Lurer du på hva sesongen 2015 bærer hen for min del er det bare å ta en titt på sesongplanen 2015, den er nesten helt oppdatert.  

 

 

Sees snart!

Høstens vakre farger og mørke kvelder.

Etter iM København og Norseman var jeg klar for en hvileperiode. Jeg tillott meg 2 uker helt treningsfri og dette gjorde virkelig godt både for hodet og kroppen. Men dum som jeg var gav jeg etter for et indre press om å hoppe rett på styrketrening første uken og knakk beina mine toalt, dette resulterte i 2 nye treningsfrie uker og total kollaps. Det ble virkelig en nedtur og jeg måtte kjempe hardt meg selv for  å komme sakte, men sikkert tilbake i trening. Planleggingen av 2015 sesongen var vanskelig å planlegge og jeg visste ikke hva jeg ville. Utenlandskonkurranser var utelukket grunnet div. årsaker og dermed måtte jeg tenke alternativt. Når jeg ikke fikk plass på Norseman ble det derfor til slutt bestemt at ultraløp blir mitt store fokus. Faktisk blir det hele 4 ultraløp i 2015. Med bislett 24 som avslutning på et langt, men forhåpentligvis godt år.  Nå viser kalenderen desember og jeg føler at formen er helt tragisk, jeg har i de siste 2 mnd trent på følelse og etter hva kroppen  og hodet har villet. Det funker tydeligvis dårlig for en kontrollfreak og systematiker. Jeg har derfor valgt å gå tilbake til program og kontrollert opplegg. Fortsatt er det noe som holder meg tilbake. det er noe som ikke er som det skal, jeg har ingen fulldistanse på programmet og det stresser meg litt, det er jo det jeg brenner for og liker aller best. Forhåpentligvis vil ultraløp gi meg samme følelse og håp om at jeg skal digge målgang like sterkt, noe jeg er helt sikker på at det gjør. jeg må bare komme over kneika. Mest sannsynlig er det den dårlige formen som skaper dårlig stemning i hodet og det er det bare hardt arbeid og innsats som kan endre.  

 

 

 

verdt å tenke på!!!




 

 

Å delta i løp med hele flokken gir virkelig mening og en lykkefølelse det er vanskelig å beskrive! At ungene vil være med på løpeturer er ikke annet enn superstas. Dette har vært en positiv del av høsten og vinteren, rolige og lange turer med Stian og korte, søte joggeturer med kidsa :)

 

Nå som den fjerde luken i kalenderen er åpnet sier jeg skjerp deg ! HARDEN THE FUCK UP!!!

 

I`m back??.

TEST AV SAUCONY PEREGRINE 3.0 OG BIANCHI OLTRE XR2

I november 2014 åpner en ny sportsbutikk i Porsgrunn sentrum.  TOP-TUBES er navnet, merk det med en gang!! Dette er ikke en kjedebutikk med ny filial, men en gjeng flinke folk som åpner butikk med kvalitetsvarer innen sykkel - ski og løp.  I forbindelse med denne nyåpningen har jeg vært så heldig å teste noen varer for å kunne gi tilbakemelding om kvalitet og bruksområde.  Her kommer mine vurderinger og synspunkter på produktene. Husk nå at dette er mine meninger og ikke noe fasittsvar. 

 

SAUCONY PEREGRINE 3.0  er en løpesko beregnet for grus - og lett terreng. Den har lett demping i hæl og  totalt dropp fra hæl til tå på 4 mm.  Når det gjelder vekt er det en relativt lett sko, men går ikke inn under betegnelsen lettvekter, selv om det ikke er langt unna. Når jeg bruker ordet lettvekter, mener jeg sko som er hakket over barfotsko. Umiddelbar følelse når jeg tar på skoen er at den er stabil og tett på foten. Den kjennes ut som om det omkranser foten tett uten å klemme på noe sett. 

 

Den første løpeturen den ble brukt var i terrenget på tørr overflate.  Skoen sitter bra og løpesteget blir lett og fint i denne skoen. Den svake hældroppen gjør at forfotlandingen blir naturlig og  sålen er fast og robust slik at man ikke kjenner underlaget, som små steiner og spisse røtter,  slik noen andre lette terrengsko kan føre med seg. Jeg fikk også prøve meg på løping på ren grusvei og i teknisk terreng før vurderingen skrives. Totalt har jeg hatt 5 løpeturer på skoene.  Den har desverre ikke enda blitt testet i terrenget under våte forhold da værgudene har vært for snille i det siste.  Jeg er spent på om den biter seg fast på vått underlag og sleipe steiner. det får jeg komme tilbake til.

 

Konklusjon:  Saucony peregrine 3.0 er en sko som er meget behagelig på foten, den tåler lange løpeturer på grus og i lett terreng.  Det er ikke en sko som er beregnet for svært teknisk terreng og det viser seg å stemme. Grunnen til dette er at den er noe stiv på sidene og har en dropp fra hæl til tå som gjør at man lett kan tråkke over i det tekniske terrenget.  Den omfavner ikke elementene rundt seg og dermed er det vanskeligere å holde balansen.  Til et krevende terreng ville jeg heller gått for INOV8 - X- TALON- 212 som man også får kjøpt på TOP-TUBES.  Dette er en sko som egner seg svært godt for teknisk terreng og som gir deg et godt grep selv på slepie steiner. Denne skoen er også lovpriset av de som driver med swim-run trening og konkurranser, da den drenerer vannet bra og har bra ventilasjon. Inov8 - x- talon- 212 er en ren terrengsko med "gekkobein" som ikke er gunstig på asfalt da man nesten kleber fast. Kort vei til terrenget er derfor å foretrekke. Selv har jeg ca 1 km til skogen og det går helt fint på inov8.   Saucony skoene derimot føles lette og spenstige på asfalt og om man har noen km å løpe på vei til skogen er dette upoblematisk og ingen sak.

 

 



Fornøyd etter test av Saucony peregrine 3.0!!! 

 

 

 Skal du ut i virkelig tøft terreng er inov8-x-talon-212 er virkelig godt valg. Denne har jeg blandt annet brukt i et 27 km langt myr -og terrengløp og sitter som støpt på foten. Den har også fordelen med at den former seg etter din fot. Denne modellen er unisex. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


 

BIANCHI OLTRE XR2

  

Bianchi har her kommet med en råtass av en landeveissykkel.  Dette er ikke en sykkel som er bygget for mosjonisten som vil kose med en og annen småtur med isstopp. Til det er sykkelen for rå og for utålmodig til.  Sykkelen har en meget stiv ramme og er lett som få.. Oppover tramper den ikke, den flyr.  Det er nesten som man ikke trenger å trå, men bare nesten.  Den har fullt dura-ace utstyr  2015 modell, 11 speed.  Den girer umiddelbart og man sitter igjen med følelsen  av at DI2 er overvurdert, selv om rammen er bygget for dette, her blir det personlige preferanser som gjelder.  På slettene gjelder det å følge Bianchiens ønske og det er FART!!  Den skyter fart nesten før du ber om det og når du møter en utforkjøring er det bare dine egne kvalifikasjoner som evnt hindrer deg å kjøre hårnålsvinger i høy hastighet.  Den responderer hurtigere enn din egen evne til å tenke og her gjelder det å holde følge for dette er en Bianchi bygget for hurtighet og toppplasseringer, ikke comfort og solgangsbris.. At Bianchien er en sykkel for en som gjenkjenner kvalitet er det ingen tvil om og om man vil ta steget opp og ha en av de beste toppsyklene på markedet får man her en sykkel hvor det er ene og alene opp til rytteren å vise hva han er god for. Sykkelen gjør sitt absolutt beste til en hver tid og den er konstant klar for å respondere.



 

Prisen på dette vidunderet er høyere enn en gjennomsnittlig landeveissykkel for å si det sånn, men til gjengjeld får du mer kvalitet enn de aller fleste syklister sitter med.. Dette er en skikkeig skrytesykkel!!!! 

SESONGPLAN 2015

14 februar : bislett 50km:  5t13 m

03 mai: Wings for life 15 km

06 juni: Halvfet triathlon (halvdistanse) 2plass

juni: Kon-tri husker ikk plassering :)

05 Juli: IM 70.3 HAUGESUND  6t og ett eller annet. Fryktelig skuffet og jogget halvmaratonen,. gått i glemmeboka

18 juli: Hallingskarvet Triathlon Veldig kjekk konkurranse

1august: Siljan Tri(m) seier :D

9 august: Coastman Norway 3 plass

05 september: Telemark tøffaste 82 km.  fullført under 16 t

29?? november: Bislett 24t . klarte medaljekravet over 130 km

31 desember:  Nyttårstrimmen. løpte med sønnen på 9år

 

RACERAPPORT KMD IRONMAN KØBENHAVN

Noen ville vel si ideen om å kjøre IM København 3 uker etter Norseman xtreme triathlon ikke er særlig lurt, vel....Grunnen til at dette ble slik var at det såvisst var langt fra sikkert at jeg fikk plass på Norseman og påmeldingen til disse store eventene må gjøres tidlig.  Jeg var usikker på om jeg var mentalt forberedt på en ny konkurranse så tett på og sa til Stian noen uker før Norseman at hvis jeg ikke klarer sort trøye er jeg ikke motivert og reiser som turist. Dette skulle vise seg å være langt fra sannheten. Jeg følte i etterkant av Norseman at jeg hadde noe å bevise, ikke overfor andre, men meg selv. Jeg vill ta hevn over eget hode og kropp og vise meg selv at jeg KAN, kan smile gjennom en fulldistanse og ha det riktig fint selv om det butter i mot. 3 dager etter Norseman fikk jeg skikkelig øreverk, jeg ringte til legen dagen etter og fikk time samme dag. Paracet og nesedråper var svaret jeg fikk. Men det ble langt fra bedre, lite og ingenting søvn om natten og vondt som et uvær. Lørdagen fikk jeg nok og fikk time på legevakten. Kraftig ørebetennelse, antibiotikakur og en oppstrekk om hvorfor jeg hadde ventet så lenge var svaret der. Sjette dagen på kuren slapp endelig smertene. Dette tok lang tid og jeg ble svært usikker på hva infeksjonen hadde gjort med kroppen min. Heldigvis har jeg coachen min Kristin som innehar stor kompetanse. Og siden Norseman og frem mot København har hun gitt meg ny trening dag for dag. Hver trening har blitt analysert og vurdert før ny trening ble gitt. Dette har vært gull verdt og gitt meg trygghet på at det er mulig bare man er smart nok. Det er bare å bøye seg i støvet for det engasjementet hun viser og at hun gir så mye av seg selv. 

 

Christian, Stian og jeg satte oss på flyet til København fredag formiddag og var ganske tidlig nede på expo og registering før det bar tilbake til hotellet for å skru sykkel. Resten av dagen bestod av mat og hvile:)  Lørdag var det kun en kort løpetur og en sykkeltur ned til skiftesonen for å sjekke inn sykkel og recebags.  Jeg fikk gått gjennom T1 og memorert hvor pose og sykkel var og med 3000 deltagere er det litt av en sykkelpark! Dagens siste måltid var en god italiensk pizza og det var tydelig at gutta begynte å bli nervøse, jeg måtte le av dem mer enn en gang. For en herlig duo å være på tur med!!! 

Søndag morgen ringte kl 04:45 og det var endelig raceday.  Etter frokost bar det med taxi til start, i skiftesonen yrte det av liv allerede og endelig begynte jeg å komme i modus, ikke et sekund for tidlig.




Før start traff jeg Jeanett og det var fint å kunne skravle lett mens vi ventet på startskuddet. Pang!!!! Der bar det ut i vannet. Det var faktisk ganske kaldt og Eidfjord kjentes mye varmere ut enn dette, det var i tillegg mye saltere enn jeg trodde.  Dette er faktisk første geng jeg har kjent at tungen har hovnet opp, det gikk helt fint, men føltes veldig rart.  Etter 20 min i vannet begynte jeg å miste konsentrasjonen, jeg begynte faktisk å kjede meg litt og tankene om at jeg ikke var motivert for dette slo meg et øyeblikk. Jeg fikk ristet det av meg og fortsatte å telle tak.  Plutselig var vi oppe igjen og klokka mi viste 1.24 på 3900m.. Kjempefornøyd.  Jeg løp inn i teltet og fikk av våtdrakten og på med hjelm.  Men mens jeg tok av hjelmen falt visiret av, av med hjelmen, på med visiret og på igjen. Det samme skjedde igjen. Jeg måtte av med hjelmen for andre gang og sette på visiret igjen. Jeg er veldig fornøyd med min Rudy vings 57 altså, men visiret er altfor løst og hjelmen er for vanskelig å få på. Jeg har også opplevd at det har løsnet i fart om det er for mye humper i veien. Tror jeg får lime det på!

 

 

ERNÆRING OG BEKLEDNING PÅ SYKKEL. 

På sykkelen hadde jeg en flaske sportdrikk på styre, en flaske med 12 gel på rammen, 1 flaske vann og 1 flaske med utstyr hvis punktering bak sete. Jeg hadde  gelshot og salttabletter med meg.  Dette skulle vise seg å funke utmerket, ingen barer eller annen næring som tullet med magen.. Den første halvtimen etter svømmingen drakk jeg bare vann, dette fordi at jeg ikke skal bli kvalm.  Drakk totalt 4x0,75l   på 18 mil. Det var meldt en del vind og derfor valgte å ha på løse armer under våtdrakten. Vindvest droppet jeg da temperaturen var meldt til rundt 16-17 grader. Jeg hadde på forhånd kjøpt inn neopren tåtrekk og slik kunne sykle barfot uten å bli kald på tærne. 

 

Opp denne bakken gjaldt å det å holde fokus på å ta det med ro, det var lett for å kjøre alt for hardt da det var sinnsyk god stemning!! 

 

 




Sykkelruten er 2 runder betående av flate strekker, rullende terreng og en del 90 grader svinger. Fokuset mitt var å få en sykeltid på under 6 timer.  Første runden var det relativt lite vind og det var utrolig morsomt, men det var fryktelig mye syklister i veien og det gjaldt å holde konsentrasjonen oppe for det var mye rar sykling. Etter 35 km kom Stian syklende fordi, han syklet litt ved siden av og vi vekslet noen ord,det var kjempe koselig og jeg fikk skikkelig boost, jeg fikk heiet han videre og det var nesten som om turen hans tok slutt for han var bare millimeter fra i å kjøre rett i en svær kjegle;) Heldigvis slapp han unna!!  Jeg lå i bøylen og koste meg og så bar det inn i byen igjen, litt rist og hump over brostein før vi vendte nordover igjen. Nå begynte det å blåse litt opp og det gjaldt å gjøre seg så liten som mulig. Jeg lå fortsatt på skjema og jeg fokuserte på at alle milene skulle være på 20 min eller under.




 

Jeg sang og koste meg og lo over alle som var pingler i utforkjøringene. Å ligge i bøylen i slake, rette utforkjøringer ser jeg ikke problemet med. På Norseman lå jeg i bøylen nedover mot Geilo i nesten 70km/t så å ligge i drøye 50km/t her i København føltes ikke annet enn deilig ;)   Det var god stemning i løypa, men ikke så mye publikum jeg hadde trodd på forhånd, men de som var der lagde mye støy og heiet som bare Dansker kan.  På siste runden fikk vi en skikkelig regnskur og da var de løse armene gode å ha.

 



  500m før T2 fikk jeg av meg skoene og når jeg nådde skiftesonen kunne jeg bare løpe mot posen min. Hoi så stiv jeg var i beina og krampetendensene i lysken var like kraftig som gleden over sykkeltiden på 5:52. Jeg var klar for maraton!!!

 

 

 

 De første km var venste achilles rimelig vonde og jeg var en smule bekymret, men så slapp det og da ble jeg superhappy. Det var god stemning i løypa og kidsa fikk high five og publikum smil når de heiet så fint.  En høydare hver gang jeg så Stian i løypa og jeg heiet så godt jeg kunne på Christian og Jeanett hver gang jeg så de.  Stian løp forbi meg en gang og kløyp meg i rumpa og vi skravlet litt her også. Han var i kjempe humør og sjelden har jeg sett han så blid før, når jeg llitt senere skjønte at han ville nå det sykt hårete målet sitt på sub 10 ble jeg rørt og det gav en xtreme motivasjon.  De første 10 km gikk jeg på hver 2 matstasjon og fra 11 km løp (les:jogget) jeg mellom matstasjonene og gikk de 10m gjennom matstasjonene mens jeg spiste og drakk.  Tiden gikk og beina holdt et rolig , jevnt tempo. Fokuset var på høy frekvens. Telte steg og holdt den frekvensen jeg skulle. Nå blir Kristin glad tenkte jeg.




 Etter 28 km begynte jeg å bli sliten, men klarte å holde meg til planen. Kikket på de andre deltagerne og syns jeg hadde det riktig så bra i forhold til mange andre. Man får god tid til å tenke og jeg fikk tankene bort fra smerten ved å glo llitt, det var store rumper, radmagre kroppen, middelaldrene menn i speedo og en fin mix av utenkelige løpestiler.   ;)

Når jeg fikk mitt siste rundebånd av 4 var det ca 5 m igjen til mål, nå begynte det å bli skikkelig tungt og de siste 3 km talte jeg ned hver 100m. For alle kan jo løpe 100m!! Det var jo bare det jeg skulle, løpe 100m før nytt mål ble satt. Jeg spiste og drakk jevnt hele løpingen også, samme som på sykkel,bare her drakk jeg ikke sportsdrikk, men litt cola innimellom. Ellers gikk det  i gel og vann. Magen og kroppen funket perfekt. Beina var stive og krampetendensene satt i mange, lange km, men ikke verre at man kan holde ut og smile av det slikt fantastisk arrangement. Tenk at man får anledning til å være med på en slik fest. At en har en kropp som takler dette og lar en kose seg gjennom en lang dag.  Og nettopp dette tenkte jeg på når jeg vendte 90grader høyre og løpte inn på oppløpssiden. Hipp hurra!! Jeg danset og hoppet de siste 100m. Dette var super gøy!!! 12:07:21 ble tiden min og jeg kunne ikke annet enn å være glad og atter glad.  Dagene i forveien hadde jeg håpet å perse litt fra Kalmar i fjor, jeg hadde drømt om å komme under 12:30 og hadde også en hemmelighet om å komme på sub 12.. Dette var såvisst innen rekkevidde etter syklingen, men klarte ikke holde høy nok fart på løpingen til å nå denne drømmen. Det klarer jeg neste gang, helt sikkert.

 



Da jeg var i mål møtte jeg Christian og fikk gitt han en klem, sliten som en dupp var vi begge etter en lang dag, men like glade over å ha kommet i mål.. Jeg tok en lang dusj før jeg møtte Stian og fikk dele gleden over våres prestajoner.. For en reise dette har vært:):)  

 

 

LYKKE ER Å DELE STERKE PRESTAJONER MED DEN JEG ELSKER!

 

 

 

Race rapport ISKLAR NORSEMAN XTREME TRIATHLON

Mitt support team, Stian og Sissel og undertegnede reiste til vakre Eidfjord på torsdagen, jeg gledet meg stort til å endelig være fremme. Stemingen er rolig og fin og jeg følte at roen i hodet kunne senke seg i denne nydelig bygda. Vi ankom kl 17:55 og dermed rakk jeg akkurat innsjekk før det stengte. 

 

Det var meldt motvind, regn og torden og værmeldingen ble sjekket altfor mange ganger i dagene i forveien. Fredag morgen sa hodet mitt stopp og jeg bare gråt, det ble for mye og jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle stesset som spant rundt i nøtta mi. Redningen ble en telefon til Hårek og en peptalk med Kristin. Etter en  sovepause ble alt bra igjen og jeg kunne senke skuldrene og gjøre som jeg skulle, nemlig hvile.  Prerace møte var magisk og stemningen god, også her måtte jeg felle noen tårer underveis. Hva er det som gjør denne konkuransen så sterk, hvorfor betyr den så uendelig mye? Jeg måtte overbevise meg selv om at det bare er en lang treningsøkt og at jeg skal gjøre det jeg daglig driver med. Det ble en form for redning. En lett svømmeøkt, løpeøkt og pakking av saker og ting var det tid for å heie Stian frem på minitrien, en kjekk konkurranse for support og lokale helter.  Kvelden kom og det var tid for å hvile. Allerede klokka 20:30 var jeg stuptrøtt og kl 21:00 var lyset slukket, jeg sovet vel 21:30, men våknet kl 01:00. Nå var det ikke mulig å sove mer, det skjønte jeg. Jeg lå i senga å slappet av frem til kvart på 2, nå måtte jeg opp. Til frokost spiste jeg 3 brødskiver og  en liten omelett med bacon, jeg var stappmett. Aldri har jeg spist så mye før til frokost, stolt som en hane var jeg.  Så bar det ned til skiftesonen, sykkelen ble sjekket inn og da var det bare å vente. 



Jeg møtte heldigvis på Marianne før vi gikk ombord og vi skravlet lett alle sammen før vi gikk ombord. 

 

I stummende mørke ligger Eidfjord, vel vitende at nå smeller det snart.

 

På båten satt vi der, alle med sine egne tanker, og vi snakket om løst og fast. Jeg fikk vekslet noen ord med Siv og Marianne mens vi ventet på å bli fraktet ut .  Marianne sier at hun skal tidlig ut i vannet, hun skal hoppe ut på høyre side. Greit sier jeg, jeg blir med deg, målet var nemlig å følge beina hennes på svømmingen. Hun er hakket vassere enn meg på svømming og perfekte bein for meg å ligge på. Så ble vi klar for å stille oss opp. Jeg fikk vennlige smil av Marianne og hun såg så rolig ut, innvendig boblet blodet mitt og jeg skjønte ikke hvordan hun kunne være så rolig. En flott atmosfære og jeg ble hvertfall ikke mer stresset av å være i nærheten av en slik ro.  Nå fikk vi hoppe, Marianne gikk med bestemte steg og jeg måtte bare følge på, hun nølte ikke et sekund. Her måtte jeg også bare hive meg ut i. Huff så kaldt det var, jeg hyperventilerte litt mens jeg svømte mot starten. Lenger fra båten var det varmere og jeg kunne puste rolig igjen.  Vi måtte ligge ganske lenge i vannet før starten gikk, men uten forvarsel blåste det i hornet og starten var i gang. Jeg tror det gikk nøyaktig 2 sek før jeg mistet beina til Marianne, som forventet.. Jeg svømte derfor i mitt eget tempo og svømte med rolige , lange tak. Følte det gikk greit og vannet holdt behagelig temperatur.  Jeg kikket på klokka etter 1000m, fikk sjokk av farten. Jeg holdt et høyere tempo enn jeg trodde, kult!!  Jeg følte jeg var alene i fjorden, kunne bare skimte noen få andre en gang i blant.  Da jeg endelig kom meg på land viste klokka mi 1:28... Målet var å svømme under 1:30 så jeg var super happy.. Yes, nå er jeg i gang og syklingen er min sterke grein.. Dette går veien!!!!  Stian jublet og skrøyt så fælt av meg at jeg ble bare mer og mer glad. Men hvor er Marianne?? Hun er ikke her.... Skjønte da ingenting. Men nå måtte jeg videre. Kom meg på sykkelen og tråkket fornøyd avgårde. Pulsen ville ikke frem på klokka og jeg måtte sykle på følelsen, ok tenkte jeg, dette var nr 1. Min gode venn Hårek hadde nemlig advart meg på forhånd om at det kom til å skje minst 3 uforutsette ting underveis.  Jeg tråkket videre og syns det gikk greit, rolig og fint tråkk.  Ble forbisyklet av en del frem til Dyranut, men med min svømmetid var det forventet tenkte jeg. Jeg spiste og drakk, men følte at magen var full av Hardangerfjorden. Halvveis opp til Dyranut var det stopp, jeg måtte rett og slett av sykkelen. En runde med oppkast og jeg var på igjen. Jobbe videre, rolig og fornuftig oppover. Jeg møtte supportteamet mitt på Dyranut. Nå måtte jeg bare spørre, hvilket nr var jeg opp av vannet??? Stian nølte og sa med lav stemme: 220.  Hææææ?? Helvete... Ok, nytt mål, fullføre!! Jeg visste at jeg hadde blitt passert av minst 15 opp til Dyranut og det å ta igjen 95 stk videre ville bare ikke gå. Jeg fortsatte og nå var det gøy på sykkel. Strekke fra Dyranut til Geilo var supert!!! Jeg lå konstant i bøylen og peiste på, muligens litt for hard, men fy så fort det gikk. Her var det ingen som tok meg igjen, men fikk passert flere nedover. Uredd og full av futt var jeg klar for de 3 "små" toppene.  Supportene mine hoiet og heiet og gjorde så godt de kunne nå som de visste at sort trøye ikke var aktuelt lengre, faktisk så tok jeg det ikke så tungt. Jeg hadde jo ikke sjans, så hvorfor bekymre seg over det jeg ikke får gjort noe med. Jeg ville gjerne vite hvor Siv og Marianne var for jeg ville at de skulle klare sine mål. Siv er utenomjordisk og var langt foran. Marianne var like bak. Jeg ville at hun skulle komme seg frem for det hadde jo vært koselig med selskap, det  var nelig ikke mange å se over vidda.

 

 

 

Å spise og drikke er ikke lett når man har oppkast langt opp i halsen!!  Oppover de 3 toppene gikk det trått, jeg syklet sakte og sleit med å spise noe som helst, ingenting ville ned og alt ville opp. Jeg drakk masse og gel og gelshots var det eneste som ville ned. 

 

Etter de 3 toppene bar det utfor mot Imingfjell. Nå kom regnet, skikkelig. Jeg hadde tatt av visiret på hjelmen og så nå ingenting .Heldigvis lå Stian og Sissel i bilen rett bak og skjønte at jeg trengte briller. Jeg fikk det og da var det mye bedre. Gledet meg faktisk til Iming for jeg var så kald, det holdt ca 500m inn i bakken. Nå var beina stive som få og krampene satt nesten i baksiden av låret. Jeg satt på laveste gir og pedalene gikk nesten ikke rundt. KOM IGJEN!!! ropte Stian og Sissel, stakkars folk som møtte et vær stille, gå vekk, la meg jobbe i fred! Jeg var så sliten og skjønte ikke hvordan jeg skulle komme meg opp. Men det gikk, på et vis,jeg hater IMING!!  På toppen var jeg glad, dette er helt latterlig hardt, jeg måtte bare le, mest fordi jeg var lykkelig over å ha klart det, for jeg var usikker et øyeblikk eller to.  Jeg hadde så vondt i armene og i ryggen at den beste stillingen var faktisk å ligge i bøylen og flere av bakkene ble faktisk kjørt nettopp i bøylen. Det så sikkert kjempe rart ut, men føltes nødvendig.   Da jeg var ferdig med 7 km opp til Imingfjell er det er ganske langt strekke med stigning før det bærer ned Tessungdalen. Her blåste det god motvind og var tett tåke, men det var greit, jeg hadde det ganske fint her faktisk.. Det verste var nedover, hendene var numme og skuldrene skalv av utmattelse etter å ha holdt armene i samme stiling i 8 timer..På god vei nedover begynte høyre kne å svikte, hvert tråkk gjorde sinnsykt vondt og det viste seg at overbelastning på hamsting gjorde dette med kneet, jeg vurderte faktisk å klikke ut høyrefoten og bare bruke venstre, men var så sliten at jeg fryktet at jeg ville miste balansen. Derfor gikk det det sakte på dette strekke som egentlig skulle gå fort.  Men så var endelig svingen der og jeg kunne sette kursen mot T2.

 




 Fra Dyranut Til Geilo følte jeg at jeg fløy, men det var stort sett det.  Det var en tøff deg på sykkelen og jeg hadde virkelig ikke dagen, i tillegg ble jeg spist av bakkene.. Jeg må innrømme at det var mye tøffere enn jeg kunne forestille meg. 

 

 

Imingfjell er flott da, hvis man kunne se noe ;)




Kaldtt og surt for disse også!!

 



 

 



På vei inn til T2, endelig kunne jeg gå av sykkelen!!!

 

 

 

 

På med løpesko i T2, men med det som føltes som ingenting å jobbe for var det ikke lett å motivere seg for høyt tempo på maraton. Heldigvis kom Marie og hun gikk med meg de første 2,5 km.. Nå kan du ta det i ditt tempo og bare ta det som en lang økt sa hun, TAKK for at presset nå var borte fra skuldrene mine. Ingen krav og heller bare gjøre det beste ut av det. Jeg gav Marie en klem og sa hadet før det bare videre.  Etterhvert kom Lars, supporten til Marianne kjørende fordi, yes, nå kommer hun tenkte jeg. HUn er ca 3 km bak deg sier han. Fint sa jeg, jeg går og venter til hun kommer. Jeg gikk og gikk og syns de  grkk greit, men orket ikke spise noe. Jeg møtte noen andre deltagere og vi skravlet litt på veien, eller jeg skravlet og de gikk. Han ene ble lei og prøvde å rykke ;)  haha, stakkars fyr!!!  Jeg fikk beskjed om at Marianne tok innpå og jeg ble glad, Vurderte å snu og løpe mot henne slik at vi skunne fullføre sammen, men gjorde det ikke.  Jeg begynte å bli sliten og lei og behovet for å komme meg til mål ble større. Jeg løp litt og gikk litt, men gikk mest. 

Mamma, pappa, Stig, Egil, Stian og Sissel prøvde å heie meg frem, men det ble bare støy i ørene mine. Jeg hadde mest lyst til å få en sekk på ryggen og være min egen support, jeg ville bare synke ned i et hull, det var jo ikke slik dagen skulle være.... Jeg spiste nesten ingenting og drakk kun små mengder, orket ikke tanken på mat og følte nesten at det ikke var vits i spise med mitt tempo, noe jeg vet i ettertid er håpløs tankegang, men underveis tenker man normalt ikke klart. 


Min eldste sønn var med som support på løpingen og gjorde en super jobb!!!!!! 

 



Da jeg nådde bunnen av  zombiehill stod plutselig Juan der, da gråt jeg... Skuffelsen over egen innsats og at dagen ble en helt annen enn det jeg hadde sett for meg kom som en stomsky. Men Juan er en engel og sa akkurat det jeg trengte. Den klemmen gjorde uendelig godt og jeg fikk på nytt mot til å fortsette. 

 

Opp zombie hill gikk det faktisk greit og sammen med Stian trasket vi relativt raskt oppover og tok igjen 5 deltagere.   Nå var det bare 10 km igjen. Stemingen i løpya var supergod og jeg var såååå klar for å komme i mål!!!!!   Rett før målgang møtte jeg Marianne, jeg ble kjempe glad!!!!!  Jeg fikk gitt henne en god klem før jeg løpte over målstreken. Endelig, dette var en lang dag!!!!

 



Nå orket jeg ikke mer!!!

 

 

2 kjempe glade jenter dagen derpå!!!! Selv om vi ikke så hverandre etter at starten gikk og det skulle gå 17 timer før vi igjen kunne sees, føltes som vi lå side om side... Og det var en stor motivasjon , det å kunne la seg inspirere og søke glede underveis av Marianne var for en meg en viktighet på denne tunge dagen. Lykke er å dele xtreme opplevelser med andre!

 

 




Stolt sønn og stolt mamma!!

 

 

I ettertid er stolt over at jeg har fullført dette eventyret!!! Jeg skal tilbake, men ikke før jeg er sterkere, mer gjennomtrent og bedre enn jeg er nå.  Jeg er motivert for fremtiden og jeg vil så gjerne prøve igjen.. Og det skal jeg....

 

Takk til mitt supportteam og spsielt hjertet mitt!! Stian er min følgesvenn i nøden og jeg er så uendelig glad for å dele denne opplevelsen med mannen i mitt liv!!  Jeg digger Norseman enda mer enn før og triathlon familien er den beste i verden!!!!!  Til alle kjente å kjære: Takk for all støtte, jeg setter pris på hver og en av dere!!!!!    

 

Nå skal en sliten kropp hvile litt før neste mål skal gjennomføres, nemlig ironman København, en FLAT ironman, jeg gleder meg!!!!!!

Race rapport BISLETT 50 KM INDOOR CHALLENGE.

15 februar var det tid for 50 km løp på Bislett..inne.. på bane...546m..92 runder...Tåpelig sier du? Kjempekult sa jeg og meldte meg på. Ikke hadde jeg vært på Bislett før og ikke hadde jeg løpt 50 km før så her var det tid for å nyte utfordringen.

Ukene i forkant tok jeg null hensyn til konkurransen og trente som normalt. Kun samme uken som konkurransen tok jeg hensyn og droppet de planlagte løpeøktene,dermed ble det bare 120 min sykling på mandagen og ellers noe styrke og et par svømmeøkter før jeg avsluttet med en kort løpeøkt på fredag for å vekke beina noe. Årsaken til at jeg måtte droppe noe løping var irritasjon i et kne og hadde 3 behandlinger hos  fysio dagene i forveien. Vi ble enige om at det var ok å starte og at jeg heller måtte bryte om det ble helt krise. Ingenting er viktigere enn Norseman og dermed var jeg mentalt forberedt på en bråstopp på lørdag, dette måtte jeg tenke hardt gjennom for å bryte er en tanke som ikke slår meg, det er ikke aktuelt og om det er mulighet til å krype til mål så gjør jeg heller det. Fredagen på mølla gav meg klarsignal på at knærne var bedre enn på lenge og at kroppen var klar for min første 50 km.

 



Fredagkveld lå beina høyt opp til flere ganger før jeg karret meg i seng, vi var 2 spente løpere som la oss den kvelden.Xtra stas er det jo når vi begge deltar på samme løp. 

 

Lørdag ringte kl 06:00 og to trøtte typer karret seg ut av senga og racemodus var i gang. Uten et ord ble havregrøten kokt og bilen pakket, men humøret var allikevel upåklagelig, litt trøtte bare ;P  Etter en tøff kjøretur i skikkelig drittvær var vi fremme på Bislett og som den opprinnelige Bygdejenta jeg er så har jeg aldri vært der før, nå skulle jeg hvertfall bli kjent i kjelleren. Vi hadde bare 50 min før starten gikk da vi ankom og tiden flyr når man treffer kjentfolk og skravla går. Plutselig var det klart for start og vi stod begge klar. Pang! Jeg vil ikke si at jeg fløy ut fra start, det ville vært en overdrivelse, en direkte løgn vil jeg påstå!

Jeg hadde før løpet planlagt å ta dette som en treningsøkt, en veldig lang langkjøring. Jeg er nøye på planlegging og gjennomføring så dermed kikket jeg ikke på rundetider, ntall km eller tid. Jeg jogget rolig i vei og talte kun runder til neste gang jeg skulle spise eller drikke. Når det gjelder ernæring har jeg stålkontroll, jeg vet hva jeg skal ha og når jeg skal ha det, men ikke denne dagen. Jeg var kjepphøy på forhånd og trodde dette skulle gå av seg selv, jeg talte feil runder og hoppet over for mange drikkestopp. Jeg tok vann når jeg skulle hatt winforce og jeg tok altfor små biter av barene. De første 15 km gikk som en lek, null stress. Lav fart og høy moral. Mellom 15 og 25 km kjente jeg at leggene knøyt seg noe, men ikke verre enn forventet, det gikk fortsatt greit. Farten var noe lavere enn den burde, skulle jeg sett på klokka allikevel? Det hadde nok vært vel behagelig og bedagelig tempo ser jeg i etterkant.

Etter 25 km smalt det, skikkelig. Pang sa det i begge leggene samtidig, jeg løp som om en svær bikkje beit seg fast i rævva mi og drog meg ned. Jeg stoppet opp for å tøye, men da smalt det i låret i stedenfor. Jeg forsøkte å gå det av, og det hjalp noe, men ikke nok. Da skjønte jeg tabben min, det kom som snøen på kjerringa.. Jeg hadde driti så inderlig på draget. Jeg som skryter sånn av næringsinntaket mitt hadde feila..Hmmm, jeg visste at det for seint å rette opp, men gjorde et hederlig forsøk. For å si det kort..mellom 25 og 38 km var det lav moral, banneord, lite smil og kramper i legg, lyske, lår og mage. Jeg fikk både paracet og voltaren av verdens snilleste gjeng på matstasjonen og det hjalp veldig (Jeg vet jeg bad om alt som står på dopinglista,men det var bare kødd ;)  )

Etter 38 km var det som om himmelen åpnet seg og beina funket greit og jeg kunne løpe igjen. Jeg fikk løfte blikket og få med meg det som skjedde, igjen la jeg merke til alle som smilte rundt meg, til de som gav tommel opp,gav meg et klapp på skulderen, som heiet og de som sleit i løypa. De beste (de fleste) var allerede i mål og vi var et fåtall igjen som kjempet mot kramper og rundetider. Fikk en liten knekk når speakeren takket for seg,skrudde av musikken og begynte å pakke sammen, men min kjære mann og de på matstasjonen gjorde alt så inderlig mye lettere. Da jeg etter 05:55:07 kom i mål etter at mannen min hadde overbevist meg om at JA du ER ferdig nå, datt jeg som en potetsekk. Jeg var ferdig, ryggen verket, beina skreik og tærne var i ferd med ramle av og jeg var Kjempe glad. Dette var GØY!!! Jeg digget løpet, jeg digget Bislett og det viktigste av alt, jeg digger ULTRALØPERE!!!! Jeg pleier alltid å skryte av triathleter fordi de er så snille og inkluderende, men ultraløpere av samme rase, bare enda tøffere ;) 



Å fullføre Bislett 50 km med min spreke mann (4:01) er vannvittig gøy og at han gidder å heie på meg i nesten 2 timer etter målgang er rørende og elskverdig.

 

 



Jeg sa flere ganger til meg selv underveis, jeg skal ha den t-skjorta!!!! Og her er den!! Dagens beste nyhet dog er at knærne funket perfekt, kun musklulær smerte og det gjør jo ingenting. Og tanken om å bryte, den kom aldri!!! Nå spørs det bare om jeg vil bli med på mer ultramoro.... Bislett 24 er en drøm, nå spørs det bare om det blir virkelighet. 

ÅRET SOM VAR OG ÅRET SOM KOMMER.

2013 var for meg et helt magisk år. Utfordingene stor på rekke og rad og gav meg oppturer, nedturer og opplevelser jeg tar med meg videre.  Jeg perset, sprakk og videreutviklet meg gjennom hele året. 2013 ble det året hvor jeg debuterte på det meste og hvor jeg ble kjent med mange flotte triathleter. Men nå er et nytt år godt i gang og også i år har jeg planene klinkende klare. Allerede lørdag 15.02 setter Stian og kursen mot Oslo og Bislett for 50km løp inne på Bislett. Det skal løpes 92 runder a 546m. Flatt,hardt, rundt og rundt. Noen kaller det idioti, jeg kaller det glede!!! Videre i 2014 er Haugesund og selvsagt NORSEMAN de store målene. Men veien er lang og det er mange treningstimer til jeg står på startstreken der. Og nettopp treningstimene er min endeorfinsamling. Jeg oser av treningsglede for tiden og lite gjør med mer lykkelig enn å få trene det jeg har planlagt gjennom uken. 

Jeg har valgt å fortsette mitt samarbeid med Kristin Lie da hun er dyktig på sitt område og jeg kan stole 100% på at jeg får det beste opplegget, på et tidspunkt må jeg blir flink til å styre min egen hverdag, men ikke i år, ikke enda. I år er målet for stort til å feile på egenhånd og jeg trenger bistand til å nå målet mitt. Kristin gjorde IM Kalmar til en fest og jeg var i min beste form og jeg har den største tro på at det også skal skje i år. Jeg er i bedre form nå enn jeg var på samme tid i fjor så selv en voksen småbarnsmor kan endre formen sin med korrekt og kvalitetstrening. Så takk min kjære Kristin for at du er der!!Du skal ikke se bort fra at du blir min støtte i lang tid fremover ;)

Selv om jeg ikke alltid er bevisst på det får jeg stadig tilbakemeldinger på at folk blir inspirert og engasjert i treningen min. Som feks i fjor høst da ei kollega av meg kom bort og fortalte at hun hadde gjennomført 10 for grete pga en samtale vi hadde hatt om å bryte barrierer og ikke være redd for å tørre. Jeg ble glad og rørt og slike historier gjør meg uendelig glad! Just do it!!!!!!!!!



Men størst av alt er kjærligheten.....

Jeg føler meg overlykkelig over å kunne dele idrettsglede og opplevelser med min kjære Stian. Ikke sjelden hører jeg folk fortelle om diskusjoner i hjemmet ang treningsmengde og uenighet der den ene parten er en ivrig mosjonist(kall det supermosjonist) og den andre har null interesse for trening. Slik er det iallefall ikke i vårt hus og det er helt nydelig!

 

Lykken er veien og veien er målet!!

 

 

Norseman 2014 I´m in!!!!!!!

Mandag var en helt syk dag, jeg ventet og ventet og ventet på mail. Tiden gikk utrolig sakte og jeg sleit med å holde konsentrasjonen på noe som helst, prøvde å psyke meg opp til et negativt svar, men det var vanskelig. Da klokken hadde passert 16:00 på ettermiddagen la plutselig arrangørene ut på facebook at de hadde sendt ut svarene. Jeg kjente at pulsen steg enda et hakk ,men fikk jo ingen mail. ca 20 min etter at svarene var sendt ut kom mailen til meg også. Jeg satt på kjøkkenbenken og Stian stod nervøst på siden. Da jeg leste svaret kom tårene umiddelbart etterfulgt av et jubelrop og verdens beste klem av Stian. Jeg fikk plass!!!!! Innimellom den enorme gleden kom også medfølelsen for alle som ikke fikk plass, jeg vet at jeg hadde blitt frykteilg skuffet om det var meg, men samtidig tillater jeg meg å glede meg over at jeg fikk plassen, det betyr utrolig mye!

 

 

Nå bærer det tilbake til vakre Eidfjord nå som deltager. Jeg skal bruke året godt og trene slik at jeg står på ferja trygg på egen evne og vite at dette takler jeg. Både løypa, distansen , vær og vind. Med meg på laget har jeg de jeg stoler på 100%!! Kristin Lie som laget treningsopplegg for meg i 2013 sesongen og som fulgte meg tett og var min trygghet skal også i år sørge for at jeg er best mulig rustet. Dette er jeg veldig glad for! Sissel Gåre Andresen er jenta som skal bistå meg underveis og hun vet hvordan jeg tenker og hva jeg takler av pes og tilbakemeldinger. Stian er selvsagt den personen jeg aller mest trenger og er avhengig av. Han har deltatt selv og vet hva som kreves. Han er et av mine forbilder når det kommer til prestasjoner og han får alltid sitt beste ut av egne evner og jeg trenger han ved min side. Ikke minst drømmer jeg om å gi han verdens beste klem på Gaustatoppen 2 august 2014. Jeg er klar for 2014!

 

Venter i spenning!

I disse dager er det påmelding til Norseman 2014, dvs man melder seg på loddtrekning for så å vente på svar om man er blandt de heldige. Jeg har trent mot Norseman lenge og er mer enn klar. Alle mine tidligere triathlon er erfaringssamling mot mitt store mål. Kjenner jeg blir våt i øynene og svett i nakken av ventingen, jeg drømmer om dette og har så inderlig lyst å delta at hjertet kjennes nesten ut som om det er fullt av kjærlighetssorg. Latterlig sier du?? Mulig det, men akkurat nå kjennes det helt naturlig ut. Jeg får bare smøre meg med tålmodighet og ikke gå i kjelleren om jeg ikke får plass. Jeg må evnt da bare riste det av meg, men om jeg er så heldig at jeg får plass.... Ja da letter taket hos Tvetens den dagen!!!

 

Trappeintervall og ikledd i Norsemanjakken min jeg kjøpte i Eidfjord i forbindelse med Stians deltagelse. 

 

 

 

 

 

 


Jeg er veldig stolt over support-tskjorta mi, men nå vil jeg ha min egen ordentlige Norseman trøye og den skal være SVART!!!!!

 

 

 

Eidfjord er et vakkert sted og jeg lengter tilbake, tilbake til stemningen, naturen og menneskene! Måtte jeg få oppleve dette i 2014, fordi jeg fortjener det!

 

 

Det er ikke bare jeg som drømmer om at jeg skal få plass, min eldste sønns største drøm er å stå på Gaustadtoppen og ta meg i mot. Jeg blir rørt over tanken og tenk så vakkert å komme i mål med mine kjære små og store som står å venter. 

 

Måtte lykken stå meg bi!

NYDELIGE HØSTEN!

Denne høsten har virkelig vært flott og inspirert til flere løpeturer i terrenget enn det jeg normalt pleier. Fantastiske farger, sol som varmer og relativt tørt underlag har ført til løpsglede!! Deilig!

 

På noen av løpeturene mine løper jeg forbi en hoppbakke som har noen eldgamle, knirkete trapper som funker perfekt som trappeintervaller. 10 x opp her er mer enn nok for meg og fører til svært støle bein etterpå. Leggene brenner og svir i dagesvis og jeg har undret meg flere ganger på hvorfor jeg ikke har begynt med dette før. 

 


Jeg som egentlig har vært utpreget asfaltjente har endelig begynt å elske å løpe i skogen, det er jo det dette handler om...Å utvide horisonten sin slik at man blir mer allsidig:)



Det kuleste jeg har gjort i høst er å ta titoppern i Grenland. Fredrik Mandt og Jan Sigurd Sørensen inviterte til ettermiddagsultra for et par uker siden og dette måtte jeg jo bare få med meg! Vi startet kl 16:00 på ettermiddagen og var ferdig kl 04:20 på svarte natta.Heldigvis var det opphold hele tiden og det var flaks for det pøsregnet på formiddagen. Selvsagt gjorde det at bakken va ekstra våt, men det gjorde ingenting. Å finne frem i skogen kun med hodelykt var til tider utfordrene, men vi var 4 stk i min gruppe og med 4 lykter og 8 øyne fant vi alle toppene. Totalt hadde vi 10:15 t bevegelsestid på 53,4 km med 3359 høydemeter. Vi tok det som en tur og jogget der vi hadde lyst og gikk resten. En flott opplevelse som jeg håper flere får anledning til å oppleve.  I min gruppe hadde jeg med meg Elin Årseth, Jon Øvrebø og Elin Elveslett, makan til super gjeng skal man lete lenge etter. Takk for en strålende tur folkens!!!!!!

 

5 dager før titoppern-turen løp jeg Gjerpen halvmaraton. Målet var å hjelpe ei vennine til å komme under 2 timer oghelst under 1:55. Men allerede etter 2 km innså jeg at det var vanskelig å beregne farten og holdt meg på lengre avstand enn det jeg hadde tenkt, men visste at hun er mental sterk og ville tåle bra at hun så meg hele tiden selv om jeg ikke lå rett forran henne. Jeg har faktisk bare løpt halvmaraton i konkurranse en gang før og det var Oslo halvmaraton i 2012, da løp jeg på 2:00:45. ikke akkurat en kjempetid :D  Denne dagen endte jeg på 1:53:49 og var fornøyd med en grei gjennomkjøring, hadde trent som normalt hele uken og ikke tatt hensyn til konkurranse  i forkant. Min gode vennine Sissel løpte på 1:54:? og hun gjorde en glimrende jobb i sitt første halvmaraton. Meget imponerende.

 

Neste helg er det Svalandsgubben som er et 27 km terreng - og myrløp, jeg legger ikke særlig vekt på dette løpet heller og skal trene som normalt i forkant, men helga etter er det 3sjøersløpet i Stavanger og her har jeg ambisjoner om å perse på halvmaraton igjen. Egentlig litt urutinert valg for det er en delvis kuppert løype på grus, men siden jeg har så svake tider så bør det være gjennomførbart!

 

Denne helga er det full jobbehelg, men rekker litt trening før jobb. I går fikk jeg en nydelig skravle-løpetur med Jeanett Bergan, takk for en flott tur!!!

 

Nå er jeg klar for en ny fantastisk treningsuke, den skal starte med langkjøring på sykkel med den kjekkeste mannen jeg vet om, som jeg er så heldig å være gift med!  Ha en strålende uke du også:):)

FORTIDEN, FREMTIDEN OG NÅTIDEN.

Jeg har hatt god tid etter Ironman Kalmar til å tenke over hvordan jeg kom meg dit, hvordan jeg klarte å gjennomføre dette uten å knekke. Sannheten er jo at jeg ikke er noen supermann og har heller ikke bakgrunn som toppidrettsutøver som bare kunne hente opp gamle kunster. Tenkte jeg skulle beskrive litt om min reise fra utrent, middelmådig mosjonist til ironman!  

I 2010 syklet jeg mitt første ritt etter å ha kun syklet enkle og svært korte turer. Nordsjørittet fra Egersund til Sandnes er et ritt som foregår for det meste på grus og asfalt med noe innslag av terreng. Jeg gruet meg nok litt for jeg hadde aldri syklet 9,3 mil før. Det ble en strabasiøs tur med stiv kuling med storm i kasta(motvind), 9 grader og pøsregn hele turen som tok meg over 6 timer. Når jeg tenker tilbake på dette rittet ler jeg litt over min egen form, men samtidig blir jeg litt stolt for det var en høy prosent som ikke møtte til start pga været og en enda høyere prosent som stod av underveis. Selv vurderte jeg aldri å bryte, jeg frøys og var kald, men til  mål skulle jeg selv om det nesten tok en arbeidsdag ;) I tilleg stilte jeg opp på en skittdårlig hybridsykkel som kunne få hvem som helst til spy!

I 2011 deltok jeg kun på en konkurranse: sprinttriathlon, Gråtassen tri. Hvordan jeg kom på dette husker jeg ikke helt, men tror det var en greie at jeg skulle finne på noe nytt hvert år. I fjor var det sykkelritt, i år var det triathlon. Jeg syntes det var fryktelig moro og veldig hardt. Det var mye teknisk terreng på sykkeldelen og det passer meg svært dårlig, allikevel stilte jeg opp også i 2012. Dette året løpte jeg også halvmaraton, syklet nordsjørittet for 2ndre gang , syklet et mosjonsriit i Danmark, samt øyern rundt. I tillegg kjøpte jeg i mars 2012 min første racer.Årsaken til denne plutselige økningen av konkurransen er en ferietur til Mallorca høsten 2011. Stian og jeg var innom en sykkelbutikk og der fant vi en invitasjon til ICAN Mallorca triathlon, det var både halv og full distanse. Vi inngikk et veddemål om å delta på halv distanse (1900m svøm, 90km sykkel, 21 km løp) høsten 2013 på Mallorca. Mens vi inngikk denne avtalen tenkte jeg i mitt stille sinn at dette kom aldri til å gå uansett, jeg startet derfor ikke på noen målrettet trening. Da våren 2012 meldte sin ankomst så begynte vi å snakke om målet vårt igjen og jeg tenkte at det var vel på tide å begynne på treningen, men hvordan skulle dette gå, jeg hadde jo aldri svømt mer enn 500m, aldri løpt mer enn 11 km og aldri syklet mer enn 9 mil og det gikk sakte, fryktelig sakte!!  Før jeg visste ordet av det meldte jeg meg inn i den lokale triathlonklubben,meldte meg på ironman 70.3 Haugesund, booket trener og meldte meg på Ironman Kalmar. Herregud!!!!! Hva har jeg gjort tenkte jeg flere ganger, eier jeg ikke selvinnsikt?????Fra høsten 2012 ble trening systematisert i samråd med Kristin Lie og kroppen begynte sakte, men sikkert å vende seg til treningen. Jeg har alltid trent (men ujent og tidvis lite, men i perioder har jeg ligget på både 7-8 økter i uken,  da mye styrketrening, håndball og løping, men ikke på dette nivået. Jeg trente bra hele vinteren og kroppen responderte bra på treningen, ingen skader ble det heller ikke. Våren og sommeren 2013 ble det flere konkurranser og ironman Kalmar nærmet seg stygt, men jeg begynte å bli mer og mer klar, jeg ville bare starte. At opplevelsen i selve konkurransen ble som det ble er utvilsomt et resultat av at Kristin har lagt opp treningen slik at kroppen min tålte belastningen og at jeg har fulgt opplegget hennes så og si til punkt og prikke, med kun ubetydelige endringer. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle fullføre noe sånt og jeg skjønner det ikke helt enda, faktisk så blir man sittende igjen med en form for tomhet. man har gått ett helt år med ett enkelt fokus og nå er det plutselig ingenting, jeg har jo planer for neste år, men tror at jeg har godt av å kjenne på denne tomheten, kun trene det jeg har lyst til en periode og ikke tenke på noe mål. Ut september er det sesongfri og når vi biker oktober er det i gang igjen. Jeg har ikke treningsfri, men prøver å begrense meg til ca 6 timer i uka. 

Jeg har allerede meldt meg på ironman 70.3 haugesund og ironman København til neste år, så får vi se hva annet moro jeg finner på. Skal også leke litt i høst, foreløpige mål er : 

25 km temporitt på Bryne 15 sept (jaja, konkurranse i friperioden, ikke det lureste;)  )

halvmaraton Skien 03 okt ( kun for moroskyld)

halvmaraton (3sjøersløpet) Stavanger 03 nov ( mål om å kjøre hardt)

 

 

 

 

 

Man må kanskje være litt gal for å sette seg slike hårete mål , jeg vet ikke  ;);)

IRONMAN KALMAR 2013

IRONMAN KALMAR 2013

 

En debutants bekjennelser.

 

 

Jeg ankom Kalmar på tordag og hadde god tid til å sjekke ut svømme - sykkel - og løpeløype, samt få roen og klargjøre alt utstyr. Jeg fikk også en pep-talk med Kristin Lie som gjorde meg enda mer rolig og avslappet. Er veldig glad for at hun skulle delta selv og at jeg fikk sjansen til å få en siste gjennomgang av planen min. 

 
Veldig glad for at Kristin har hjulpet meg mot mitt store mål!

 

 

 

 

 

 

 

 


Superklar!!

Så var det dags.....

Lørdag 17.08 var det duket for Ironman Kalmar og jeg stod klar på startstreken, men jeg var på ingen måte alene,heller tvert i mot. 2050 deltagere var påmeldt og samtlige som stod spente med saltvann til hoftehøyde visste at det ville bli heftig trangt da startskuddet gikk. Det var passe varmt i luften og vannet holdt behagelige 18 grader. Desverre var det en god del vind allerede, denne vinden var deffinitivt den store snakkisen denne helga. Og vinden hadde ingen planer om å gi seg, den var kommet for å bli. 

 

Kl 07:00 gikk startskuddet og det var bare å kjempe for å komme seg frem, jeg hadde plassert meg der jeg trodde jeg hørte hjemme med tanke på slutttid. Så feil kan man ta, jeg hadde lagt meg altfor langt forran i feltet og ble så til de grader oversvømt. Jeg kan vel bare kalle en spade for en spade?.Jeg fikk bank! Vi skulle svømme 2 loops på ca 1400 m og langs en promenade før vi var oppe. Første loop var tøffest med mye køsvømming og albuer og hæler som traff mye og hardt på ugunstige steder. Men forsøkte å holde fokus på mine egne oppgaver, men må innrømme at jeg bannet høyt når den 3 albuen smalt i kjevebeinet så det sang etter. Men det var merkelig nok artig og tiden fløy, i tillegg var det bølger og stømmer, mye bølger. Jeg følte meg som en gummibåt uten årer som ble kastet hit og dit. Jeg syns det var så gøy, uvant og veldig morsomt! Jeg brukte lang tid på svømmingen, hele 1:36 tok det. 20 min lenger enn jeg hadde håpet, men det gjorde ingenting for jeg gledet meg sånn til å begynne å sykle. Så da jeg kom opp av vannet var det bare å komme seg ut av våtdrakta og hive seg på sykkelen:) 

 

Man skulle sykle fra Kalmar over Ølandsbroen og en 12 mils loop ute på Øland, deretter bar det tilbake til Kalmar og en 6 mils runde på fastlandet. 

Jeg skulle underveis på syklingen ha fokus på å spise og drikke godt og bare kose meg, det er syklingen som er min sterkeste gren og der jeg føler meg tryggest. Øland er flatt, veldig flatt og jeg koste meg i vinden. Motvind er greit, jeg la meg så aerodynamisk jeg kunne og tråkket på. Det ble etterhvert mye sidevind når vi endret retning og det er mye tøffere enn ren motvind. Jeg måtte sette meg opp og endre stilling da jeg sleit med å ligge i en bra posisjon. Men beina var fortsatt fine og publikum var overalt i løypa og heiet. Jeg fikk litt samme følelsen som i Haugesund og det var kun positivt. Heldigvis fikk vi noen mil med medvind, men de føltes færre enn antall mil med motvind og sidevind, om dette var korrekt vites ikke, men følelsen var at det blåste nordavind fra alle kanter. Etter runden på Øland var det kun 6 mil igjen og kort fortalt så var det ca 3 mil lett vedvind og 3 mil kraftig motvind, for vinden tok seg opp på vei tilbake. Denne runden på fastlandet var litt mer teknisk og det passer meg bra. Også her var det folk som stod og heiet i løypa, jeg prøvde å smile og vise tommel opp til de som stod der. Jeg blir så glad når de gir så mye av seg selv, de står der i timesvis og heier frem alle utøverne. Jeg lo høyt for meg selv når noen hadde hengt opp et stort skilt med "WHY?" dette kom etter ca 150 km og da passet det perfekt. 6t12 m tok sykkelturen min, 12 min lenger enn det jeg hadde sett for meg, men hva gjør vel det når man koser seg på tur!

 

Det var en glad Nina som satte fra seg sykkelen i T2 og fikk på seg løpeskoene, nå var jeg litt lei sykkelen selv om godfølelsen var så absolutt tilstede. Jeg hadde i forkant av konkurransen vært mest spent på løpingen,og det satt fortsatt i bakhodet. Jeg bestemte meg for å starte rolig, veldig rolig. Jeg løp (les:jogget) til første matstasjon, gikk gjenom denne og fikk i meg det jeg ville og løpte videre til neste, gikk gjennom denne og løp frem til neste matstasjon. Og slik fortsatte det, jeg fokuserte kun på en matstasjon om gangen og dette fungerte utmerket. Løpeløypa var en 3 loops løype, men fikk oppleve både trykket av folk i byen og rolige omgivelser i skogen. Dette passet meg utmerket, jeg ble heiet frem av publikum som ropte navnet mitt konstant, samtidig som jeg fikk roen i skogen og kunne bare fokusere på meg selv. Jeg elsket denne løpeløypa og koste meg hele tiden, jeg klarte ikke å slutte å smile. jeg tullet med publikum,klappet tilbake og gav barna highfive.  Stian var selvsagt tilstede og det var et like stort høydepunkt hver gang jeg løpte forbi, det lyste stolthet i øynene hans og det gjorde meg sterk og glad. Jeg følte at jeg kunne løpe alltid. Misforstå meg rett, det gikk ikke fort og jeg holdt meg til planen min og gikk  gjennom matstasjonene, men jeg koste meg sånn.




 

Etter ca 23 km vokste det frem en liten gravidmage og det skulpet i magen min, hadde jeg spist for mye? Jeg brakk meg slik at magemusklene knøyt seg, men kastet ikke opp. Fra 23-32 km ble det veksling mellom å gå og løpe, men løpte fortsatt mest. Jeg har helt siden jeg meldte meg på hatt som mål om sub 13 og visste at jeg måtte holde koken for å klare dette. Jeg kjente at tårene kom innimellom, men jeg følte at de stjal kreftene min og stengte dem ute, fokuserte på å ha det gøy og vill vente til målgang før de fikk slippe løs, nå var det arbeidsoppgaver som gjaldt, samt å ha det moro.De siste 5-6 km droppet jeg å gå gjennom matstasjonene og drakk og spiste så å si ingenting. Det hjalp på magen å slutte å drikke, for magen hadde mer enn nok, det sluttet å skvulpe også, bølgebrus er liksom ikke det man trenger på joggetur. Med 2 km igjen til mål, dukket Kristin Lie opp. Hun løpte ved siden av meg noen meter og heiet. Dette betyr mye for meg siden  det er hun som har hjulpet meg mot nettopp dette målet.


En ivrig Kristin heier meg frem og det var superdeilig!

Så var målbuen der, kun meter fra meg. Jeg jublet høyt når jeg passerte målstreken og fikk gitt Stian verdens beste klem. Da gråt jeg, nei jeg hulket. Det var så deilig å få dele denne opplevelsen med han!Lykkefølelsen var komplett!!! 12.47:56 ble slutttiden min og jeg hadde klart målet mitt. 

 

Følelsen i ettertid er at Kalmar var en fest! Publikum var helt fantastiske og jeg smilte i nesten 13 timer. Dette var min første fulldistanse, men jeg kan deffinitivt si at det ikke blir min siste. Dagen derpå er jeg stiv som en stokk i beina og alle ler når jeg går i trapper, må vel innrømme at jeg humrer litt selv også for for barna mine kaller meg en superhelt  samtidig som jeg sliter med å gå. Men jeg er fortsatt en ironman!!! Nå er det fest hos Tvetens, en ironman og en Norseman spankulerer rundt og er like stolte av hverandre, hvor kult er ikke det !!?!!

Gjesteinnlegg av Stian om Isklar Norseman extreme triathlon 2013 racerapport

Hvorfor Norseman?

For meg har Norseman vært den ultimate drømmen siden 2004. Da jeg så Rune Høydal gå i mål med datteren i bæremeisen 42 min foran nestemann har dette vært en drøm for meg. Og i mange år var det bare utopisk drøm. Jeg så på disse menneskene som gjennomførte dette som gale og supertrente. Og min fysiske form tidlig på 2000-tallet og frem til 2009 var ikke mye å skryte av. Etter at jeg la opp som aktiv syklist i 1997 hadde formen kun gått en vei, nedover og vekten oppover....... Som sikkert mange andre :) 

I 2009 måtte jeg ta noen valg, vekta viste 92kg og formen var begredelig. Jeg bestemte for å komme meg i from igjen og satte meg noen mål. Birken-trippel virket som et fornuftig mål, da måtte jeg sykle,løpe og gå på ski. Da fikk jeg holdt meg i aktivitet hele året. Trippelen ble gjennomført, og følelesen da jeg gikk i mål på løpingen var ubeskrivelig god :) Og formen var på gang. Jeg kunne ikke stoppe nå, så treningen fortsatte, men ikke veldig strukturert.

Etterhvert begynte jeg å se litt på triathlon, så på det som fin treningsform, eneste problemet var at jeg overhode ikke kan svømme. I 2011 meldte Nina  og jeg oss på Gråtassen triathlon. Da var det bare å lære seg å svømme. Vi fullførte Gråtassen i 2011 og 2012. Jeg lærte meg etterhvert å beherske crawling og formen begynte å bli virkelig god, klarte blant annet merket på birkebeinerrittet 2012. Jeg hadde også meldt meg inn i Skagerrak sportsklubb hvor det var flere triatleter. Og nå begynte drømmen om Norseman å melde seg, jeg snakket med flere som hadde vært med og fant ut at jeg faktisk sakte, men sikkert hadde kommet meg i en form hvor dette faktisk var realistisk. Og jeg satte meg igjen et mål, å gjennomføre Norseman innen 2015. Og da var det bare en ting å gjøre, begynne å søke. Jeg tenkte at jeg alldri ville få plass første året så jeg slengte inn en søknad bare for å komme i gang. Men så kom mailen om at jeg hadde fått plass på første forsøk. Jeg ble utrolig overrasket, bekymret og veldig glad. Og jeg kunne fortsatt ikke crawle på en god måte........

De neste 9 månedene har vært en berg og dalbane av føleleser. Men treningen gikk veldig bra, jeg har trekt ut elementer av ulike treningsmetoder og laget et opplegg som har passet meg. utgangspunktet har vært to økter sykkel, to økter løp og to økter svøm i uka. Og det har jeg klart å følge mer eller mindre. Samtidig som jeg har holdt meg sykdomsfri og nesten skadefri.

 

Før selve konkurransen deltok jeg i 3 triathlon konkurranser :Bø-sprinten, Hove tri og Ironman Haugesund.




 

Norseman 2013

Så var helgen kommet, vi reiste oppover torsdag formiddag. Nina og jeg reiste til Rjukan hvor vi gjorde klar leiligheten vi hadde fått leid av Jostein Aure,tusen takk, det var perfekt. Vi tok oss også tid til å kjøre gjennom løpeløypa og en liten sykkeltur før resten av support-teamet mitt kom opp til Rjukan. Support-teamet består av Nina som selv vil søke neste år og derfor var super motivert for å være med. Videre hadde jeg med meg to kompiser Tormod Aure og Øyvind Berget, dette er gutter som vet hvordan humøret skal holdes oppe, samtidig som det vet litt om hva som vil kreves. Og sist men ikke minst de var veldig klare på tidlig at dette var noe de ville være med på. Så jeg var 100% trygg på teamet mitt.

Vi reiste videre til Eidfjord på torsdagen og kjørte gjennom sykkelløypa på veien. Dette var veldig greit, da fikk jeg sett kvaliteten på veien og fikk også et inntrykk av bakkene. Jeg ble ikke veldig skremt av traseen, men innså at bakkene opp til Dyranut ville bli lange. vi kom ganske sent opp til Eidfjord så det var bare å hive seg i seng da vi kom frem.

Neste dag ble Nina og jeg med morgen svømmingen i regi av Bluesventy og United Bakeries. Dette var veldig fin greie å være med på, vannet var helt fantastisk å svømme i. Blikkstille og 17 grader, det føltes så utrolig lett å svømme der og jeg fikk virkelig god følelesen i vannet. Etter på var det hyggelig prat med andre deltakere og medlemer av crewet. Etter dette var det å hente startnummer, lunsj og en liten hvil på hotellrommet.  Før det bar videre til pre-race møte i idrettshallen. Yr hadde hele tiden blitt sjekket hyppig de siste dagene og nå var det ikke lystig lesning, 15-50 mm nedbør og strerk vind opptil 19m/s. Dette gjorde meg utrolig nok lettere til sinns. Jeg viste at andre hatet dette mer enn meg :) Og jo verre været er jo mere koser jeg meg! Det eneste som bekymret meg var vinden og kombinasjonen med temposykkel og 70mm profilhjul. Etter en kjapp telefon med en klubbkamerat i Skagerrak falt valget på racer med profilhjul.

Etter pre-race møte, hvor vi til stor jubel fikk beskjed om at vi mest sannsynlig ville få medstrøm under svømmingen, bar tilbake til hotellet og forbredelser for Nina som skulle være med på Eidfjord minitriathlon. Det var artig å se andre konkurrere og resten av support-teamet og jeg heiet Nina frem til en kjempefin 4.plass. Etterpå var det å gjøre klar sykkel og resten av utstyret. Dette var egentlig fort gjort ettersom jeg hadde pakket det meste ferdig hjemme før jeg reiste. Men ettersom jeg hadde valgt å bytte sykkel fant vi ut at alle drikke flaskene jeg hadde med ikke passet i flaskeholderne på sykkelen. En fryktlig urutinert tabbe, løsningen ble mye tape slik at flaskene passet :) 

Så var det å få i seg en bedre middag før en fikk prøve å sove litt. Vi var ikke i seng før nærmere kl 23.00, men å få sove var det verre med. Ikke så mye på grunn av nerver, men på grunn av varmen som var i Eidfjord, det var opp 28 grader på kvelden og tunge mørke skyer som hang over fjellene.....

 
Fra morgensvøm fredag 01.08

 

 

Race Day

Klokken var satt på ringing 02.30, men jeg var våken alt 02.00. Jeg ble liggende i sengen til klokka ringte og tenkte på hvordan dagen ville bli og prøvde å mental-filme ulike senarier. Det som hele tiden dukket opp var utelukkende positivt og jeg var veldig innstilt på at dette ville jeg klare :). Klokka ringte og jeg var raskt ute av sengen og ned til frokosten. Jeg vet fra tidligere konkuranser at jeg ikke hatt veldig matlyst rett før konkurranser. Og var innstilt på at hvis jeg bare fikk i meg et par skiver med nugatti så ville det være greit. Men det var ikke greit for Nina så allerede nå var hun på at jeg måtte spise, vi lo litt av det at hun begynte allerede her begynte å mase om mat :) Lite visste vi om hvilken jobb hun hadde der :) Men jeg klarte å få ned 3 skiver og en bolle med havregrøt pluss to kopper kaffe, ikke galt det klokken 03.00!

Så var det videre til kaien hvor båten lå klar og få sjekket inn sykkelen. Dette gikk veldig fint og alle var så blide og positive. Selv var jeg veldig rolig, nesten for rolig. Dette er noe jeg sjelden er rett før konkurranse, som regel er jeg urolig og usikker, pleier også å få negative tanker om konkurransen, men ikke nå. Fikk gått en kjapp tur på do også var det å si hade til Nina for så å gå ombord. 

Jeg har sett flere videoer fra Norseman og en ting som går igjen er stemning ombord i båten. Jeg selv var fortsatt veldig rolig og satt meg ned med Hårek og Marie, Hårek er en fantastisk person å være sammen med i slike stunder alltid like blid og morsome historier og ideer. Han hadde store planer om å sykle med søppelsekk og oppvaskhansker på grunn av det ventende regnværet. Dette hjalp veldig å holde humøret oppe. Etter en stund gikk jeg rundt å sugde inn inntrykk og nøt det å få være her. Slå av en kjapp prat med Henrik Oftedal som anbefalte å kjøre lavprofil, valgte heller å se det litt ann. Snakket også med Erik Elsebutangen, en kollega fra jobben spm skulle kjøre dommersykkel, dette var veldig avslappende og hjalp veldig på humøret, han knpiset også et par bilder av meg på båten. Nå nærmet det seg start og det var på tide å begynne å gjøre seg klar. Jeg hadde glemt ørepropper, men fikk et par av Marie. De stor nedbørsmengdene som var meldt hadde ennå ikke kommet og det var forsatt varmt. Jeg begynte nå å konsentrere meg om svømmingen, jeg hadde ikke fått sett noe på vannet og gikk ut fra at det var det samme som dagen før, så feil kan man ta...... Nervene var forsatt ikke kommet, jeg har i ettertid forstått at jeg ikke var helt klar over hva jeg hadde i vente og det var i grunn like greit. Da hadde jeg vel ennå ligget i fosterstiling på båten!

 

 

Svømmingen:

Det var nå kort tid til baugen åpnet seg og jeg var klar. Baugen gikk opp til stor jubel fra alle deltakere. Selve hoppet var utrolig fasinerende og alt gikk på autopilot styrt av adrenalin. Jeg kom meg uti og svømte bort til kajakkene, og det var ikke stille vann, men store dønninger. Jeg tenkte ikke mye på det da og tenkte det kom fra båtene eller båtene rundt. Jeg registrete at kajakken hadde problemer med å ligge på linje og vannet var urolig. Tidligere konkurranseer har jeg hatt problemer med den kampen som er i vannet. Jeg er rett og slett ikke komfertabel med kampen om få noen bein å følge. Som et resultat av dette har jeg valgt å svømme langt unna andre for å være i fred. Jeg tenkte at det ikke ville være noe problem her siden det ikke er flere en 230 i vannet og det er god plass. Jeg hadde videre planer å holde mitt eget tempo og ikke åpne for tøft. Jeg fikk heller øke tempo etterhvert hvis jeg følte for det. Målsettingen var å komme i land en tid mellom 1.15 og 1.20. Starten jeg gikk og så var det i gang. Jeg prøvde å holde meg til planen følte det gik greit og svømte de første1000m på rundt 18 min, men så begynte problemene. Bølgene jeg trodde kom fra båten var der ennå og nå så jeg ingen båt. Bølgene kom selvfølgelig inn fra venstre side og som den lite habile svømmeren jeg er puster jeg kun til venstre side. Dette resulterte i mye vann som ble svelget, rytmen forsvant og det ble etter hvert en beinhard kamp om å komme til land. Jeg prøvde å holde farten oppe og fast rytme , men det var vanskelig ettersom jeg ble kastet rundt av bølgene som en kork. Jeg så hyppigere og hyppigere på klokken og måtte ha 3-4 pauser hvor jeg tok noen brysttak. Jeg så også på klokken at distansen på min klokke ikke tilsvarte det som var oppgitt. Jeg følte ferden inn til bøyen vi skulle vende rund tok en evighet. Og da jeg endelig kom dit og jeg kunne se enden på kaien vi skulle rundt og opp så kom bølgen midt i mot og strek motstrøm. Jeg klarte til slutt å komme i mellom og da jeg så på klokken var ikke det lystig lesning 1.31 og distansen stod på 4.2km. Jeg kunne ikke skjønne at jeg hadde navigert så feil selv om jeg er veldig dårlig på det. Stemingen var ikke på topp hos meg da. Heldigvis var Nina der og var veldig rolig og motiverende. Det var godt å høre at svømmingen hadde vært tøff for flere.

Jeg stresset ikke i T1,men gjorde ting i riktig rekkefølge, Jeg brukte rundt 5 min der og var fornøyd med. Nina var veldig klar på at nå måtte jeg ikke spreng åpne for å ta igjen det jeg hadde tapt. Og det var jeg innstilt på selv, jeg fortsatt minnene fra bakkene vi hadde kjørt ned på torsdagen.

 

 

 

Syklingen:

Jeg kom meg opp på sykkelen litt tidlig, jeg var på vei opp på sykkelen inn i T1, men kom på at jeg først måtte løpe bort til tidtakermatten, var ikke helt klar i toppen tror jeg :) Kom meg bort også var det å ta fatt på klatringen. Det var helt fantastisk å sykle inn over mot Måbødalen og jeg prøvde å nyte inntrykkene. Jeg hold en kontrollert fart og fulgte nøye med på pulsen hele veien, hadde som mål å holde meg under 80% av makspuls og kjøre lette gir. Jeg begynte tidlig å ta igjen ryttere, dette er jeg vant til fra tidligere og det bare motiverer meg. 

Support-teamet var raske ut fra Eidfjord og tok meg tidlig igjen, vi hadde avtalt første stopp ved Vøringsfossen for å ta av refleksvst og vindjakke som jeg hadde tatt på i starten. Men de stoppe flere ganger før det for å heie og ta bilder, noe som var veldig motiverende. Det alltid greit å høre at du ser sterk ut :) Jeg følte meg også pigg opp bakkene til Dyranut, jeg fulgte hele tiden med på plusen som høyt på 70-tallet (%) og holdt høy frekvens på beina. Jeg fikk tidlig bekreftet at valget av sykkel var veldig bra, på raceren kjører jeg på kompakt krank noe som gjør at jeg har veldig lette gir. Dette gjør det igjen mulig å holde bra frekvens på beina. Dette er noe jeg har trent på, og føler det hjelper meg i bakken, jeg unngår å kjøre på meg syre. Jeg passerte Dyranut på 2.03 og var greit fornøyd med det, hadde planer om å klare det  på 1.45-1.50 men med den motvinden så var det en grei tid.

Fra Dyranut til Geilo var planen å holde en høy fart på flatene og utforbakkene for å vinne litt tid. Jeg merket at det var tungt i den sterke sidevinden/motvind. Vinden var såpass sterk at på de få plassene den kom bakfra kjente jeg at vinden tok tak under tempohjelmen og den ble løftet opp. Ikke videre behagelig men det var ikke ofte. Jeg tok hele veien igjen andre ryttere og det var kun en eller to som tok meg igjen, så jeg skjønnte at jeg var på vei oppover på resultatlisten. Support-teamet var hele tiden i forkant av meg, og prøvde å fore meg med næring. Jeg hadde planlagt å spise en energibar og en gel i timen pluss 1 flaske med drikke pr 1.30. Følte jeg klarte å holde det i starten, men det skled ut etterhvert selv med konstante oppfordringer fra support-teamet. Spiste litt i perioder og prøvde å drikke jevnt, men det ble for sjeldent. Det som fungerte veldig greit var inntaket av gels, de hadde jeg fylt på flaske som jeg hadde bak sykkelsete. Den tok jeg en slurk av hver hele time. Jeg passerte Geilo etter 3.46 det var godt bak det jeg hadde tenkt meg. Jeg hadde en plan på å være på Geilo etter ca 3t. Den kraftige vinden må ta litt av skylden for det og kanskje litt for høye målsetninger..... Men kroppen fungerte bra hele veien, selv om den ikke var helt på topp, slik jeg hadde det i Haugesund. Etter å ha sittet mye ned i bøylen skulle det bli godt å få klatret litt igjen. De 3 toppene etter Geilo gikk greit, fulgte samme oppskrift som opptil Dyranut, lette gir og pulsen under 80%. Nå hadde også begynt å regne, men ikke de mengdene som var meldt. Jeg fikk en kopp cola på hver bakketopp, noe motivere seg til. De tre bakken gikk veldig greit, men merket at de tappet meg for krefter. På den siste utforkjøringen ned mot Imingfjell prøvde jeg igjen å få i meg litt å spise, tok noen powershot noe som var veldig greit å spise. Og tankene nå var at dette var siste bakken. Jeg strartet klatringen opptil Imingfjell likt de andre, jeg ble sekundert i bunnen av en tilskuer med ipad at jeg uoffisielt var nr 80 der. Det var veldig godt å høre, jeg godt innenfor på sort trøye selv om det hadde tatt mye lengre tid en jeg hadde planlagt. Jeg hadde underveis innstilt meg på at dette ville bli en lang dag på sykkelen. På toppen stod igjen support-teamet mitt, alltid i forkant. Nina kom bort til meg for å sjekke hva jeg hadde spist, det var ikke mye. Det meste jeg hadde fått underveis lå fortsatt i lommene..... Hun formante meg til å spise. Ja Ja svarte jeg, jeg mer opptatt å bli ferdig med denne syklingen. Men jeg var nå oppriktig bekymret om hvordan jeg skulle klare å løpe nå, beina var ikke stive, men godt møre og det fristet lite å løpe en maraton nå...... konsenter deg om å spise også tar vi det når vi kommer frem var svaret fra Nina. Jeg hilste også kjapt på Erik på Iming og fikk noen oppmuntrende ord fra han, han hadde forøvrig passert meg et par ganger underveis og fått tomelen opp fra han. Selv slike småtegn er utrolig motivernde :)

Så var å ta fatt på de siste 30km ned til Austbygde. Flatene på Imingfjell er egentlig et kapittel for seg selv, sterk motvind, tett tåke og regn. Jeg måtte virkelig jobbe med hodet på dette strekke og det var ikke lystig lesning på klokka heller, puls på over 70% og 16km/t på flatene gjør noe med hodet. Jeg prøvde å koble ut alt av tanker og bare fokusere på å komme meg fremover. Support-teamet hadde stoppet like før utforkjøringen ned fra Iming for å høre om det var noe jeg trengte før de kjørte rett til Austbygde. Jeg var da bare fokusert på å bli ferdig med dette gudsforlatte stedet og sendte de nedover. Jeg var veldig bekymret for utforkjøringen ned mot Tessungdalen på grunn av tåken. Jeg hadde maks ti meter sikt og da kommer svinger og hull i veien veldig fort. Men heldigvis lettet tåken etter et par svinger og da gikk det bedre. Ned Tessungdalen prøvde jeg igjen å få i meg litt næring, men nå var jeg så lei av barer at jeg brakk meg da prøvde å spise. Så det ble med en litt av baren og heller mer gel og drikke.

Hele veie på sykkelen hadde jeg tenkt på om min far hadde tatt turen opp for å se på og om han hadde med seg min eldste sønn, Vetle. Jeg håpet inderlig at han var der og flere ganger underveis kjente jeg tårene komme bare ved tanken at han kanskje var der.

Gleden var derfor enorm da jeg fikk se ansiktet til Vetle i T2, jeg fikk av meg hjelmen og gitt han stor klem. Det var beste følelesen jeg noensinne har opplevd, gleden av å se han og gleden av endelig være ferdig med syklingen. Det gav meg en utrolig motivasjon å ha Vetle der. Jeg brukte litt lengre tid i T2 men det var virkelig verdt det!! Og tankene om at jeg ikke ville klare å løpe var helt vekk.




Løpingen

Ut fra T2 var som sagt veldig motivert, og tavlen viste at jeg var nr 79 ut på løpingen. Jeg var veldig lettet over dette, og tenkte at nå skal jeg safe inn den sorte trøya. Likevel la jeg ut på løpingen i en optimsitisk fart jeg holdt 4.30 pr km og pulsen viste 75%, jeg følte meg helt konge der jeg løp. Jeg tok mange løpere i starten. Jeg hadde med meg et drikkebelte samt to geler. Underveis ble jeg foret med bananer, det var befrielse å slippe å spise barer. Jeg tok en gel hver halv time den første timen. Dette fungerte utmerket så hvorfor jeg ikke fortsatte med det er jo helt utrolig. Etter ca 5 km begynte jeg å kjenne åpningstempoet, jeg roet det derfor litt ned, men lå fortsatt på under kant av 5min pr km. Og jeg pukket jevnt deltakere, Vetle var nå blitt endel av supporten og stod underveis å heiet og ga meg bananer, helt fantastisk:) men så etter ca 14-15 km var det stopp, da var beina veldig tunge og motivasjonen veldig lav. Samtidig som det begynte å ble varmt, jeg var veldig tilfreds med det jeg hadde klart. Jeg var 100% sikker på den sorte trøya og tiden hadde jeg forsont meg med at ikke ville bli det jeg håpet på. De siste 10 km ble derfor gåing og lett daffing inn mot bakken. 

Så var jeg endelig fremme ved Zombie hill,nå kunne jeg endelig hvertfall gå!! Jeg hadde satt meg som mål å løpe den siste km inntil bakken og klarte det sånn nesten, men da jeg passerte jernbanesporene i bunnen var hvertfall slutt på løpingen. Nina skulle gå sammen med meg opp bakkene, så vi satte i gang. Det gikk overraskende lett og holdt en fint fart oppover bakkene klokken viste 6-7km/t noe som var veldig behagelig. Planen oppover var å holde den jevne farten og prøve å få i meg litt mer mat. Nina hadde med cola og potetløv, det smakte godt i starten. Men problemet var at nå slet jeg veldig med hold/sting i begge sidene og det ble bare verre når jeg prøvde å spise/drikke, det ble derfor begrenset med dette igjen. Men vi gikk jevnt og praten fløt fint, humøret var også veldig bra. Pappa syklet   sammen med oss. Resten av support-teamet var ved Stavsro for å gjøre klar sekken, men de kom etterhvert ned til checkpunktet ved 32,5km. Men så etter å ha passert 30km ringte telefonen til Nina, og det var ikke veldig gode nyheter. Det viste seg at heisen som skulle frakte deltakerne ned fra fjellet var blitt ødelagt av lynnedslag så hvis jeg skulle på toppen måtte jeg gå ned også........ Det var ikke akkurat det jeg trengte å høre nå. Men det var aldri noe tema å la vær å gå opp, jeg skulle alltids komme meg ned igjen. Men tankene slo meg at dette hadde ikke vært noen bra dag i forhold til omstendighetene, bølger,motvind og nå heisen. Jeg mumlet noe til Nina at dette må være verdt to sorte trøyer så var det bare fortsette å gå.

Ved 32,5km checkpunktet stod Kalle Jensen og ga oss de gode nyhetene. Det var mange blide ansikter der og stemingen var på topp. Jeg lå på dette punktet som nr 62, akkurat da var ikke det viktig. Jeg tok en kjapp stopp ved punktet, fikk lagt på nye compeed og byttet sko igjen. Jeg valget også å ta på meg en trøye ekstra og vindjakke, det hadde begynt å blåse kraftig igjen.

Vi begynte å ta fatt på den siste biten på asfalt, det var et drøyt stykke opp til Stavsro. Men nå hadde jeg begynt å se enden på denne dagen. På flatene før siste bakken opp mot Stavsro forsøkte Nina å pushe meg til å løpe liit, men det holdt ca 100m før det var stopp igjen. Vonde bein, gnagesår og sliten i vilja gjorde at det holdt å gå.

Ved Satvsro var det mye folk og jeg oppfattet det som litt kaos. Hadde mer en nok med meg selv akkurat her, fikk gått en kjapp tur på do. Så var det på med sekken og sagt hei til Vetle før vi begynte å gå oppover. Jeg fikk med meg en neve med saltsild da vi gikk, og det var perfekt nå. Jeg fikk med meg at jeg lå som nr 69 ved Stavsro. Oppover stien var som beina ble som nye, jeg kunne virkelig gi gass oppover. Det var ikke sånn at jeg kunne løpe, men fikk virkelig lange ut med gode skritt og det gikk fort. Support-teamet hadde virkelig mer ennok med å henge på. Jeg var helt i egen verden og fokuserte kun neste stein og forsere de så fort som mulig. Etter litt hørte jeg og så Henrtik Oftedal på vei ned igjen, han vet virkelig hvordan enn skal motivere. Så med noen særdeles oppmuntrende ord fra, var full gass oppover fjellsiden. Jeg var så opptatt av å gå fort at vi kom litt forlangt ned i forhold til stien. Det måtte litt ekstra klatring til for å finne tilbake til den, jeg klarte også da å snuble i en stein. Det resulterte i et lite kutt på fingeren, heldigvis hadde Øyvind med plaster så da var det bare å fort sette i samme tempo. Etter å ha passert halvveis opp i fjellsiden merket jeg at tempoet hadde vært noe høyt og vi hadde lite mat igjen. Det ble med et par never nøtter og litt vann så var å gå videre.

Hele veien møtte vi deltakere og support som var på vei ned og det mange oppmuntrende ord å få, jeg hadde nå virkelig fått tunnelsyn..... Det var kun en tanke så stod i hodet mitt og det var den toppen. Og nå kunne jeg også se flaggene hvor målet var. Det var ikke mange ord som kom fra meg nå og jeg kunne høre de andre snakket til meg, men det betydde ingenting nå. Nå var det bare målet som var i hodet, det eneste jeg husker før toppen var at jeg sendte supporten opp først. Jeg kan ikke huske hvilke tanker jeg hadde ta jeg kom opp, men jeg husker jeg strekte armene over hodet før jeg sank sammen og var ferdig.....

Jeg kom opp på beina igjen ganske fort, og satt meg på en stein. Jeg hadde en tomhetsfølelse etter målgang og tenkte at dette er det umulig å forbrede seg til. Det var så mye tøffere enn jeg hadde tenkt, jeg hadde forventet å bli sliten. Men på denne måten hadde jeg aldri forestilt meg.

Og da Nina kom bort til meg kom følelsene, lettelsen og gleden over å ha klart det. Det var enormt deilig å kjenne på den følelsen, den er den som har motivert meg og drevet meg gjennom 9 måneder med trening for å oppleve dette her. Og, ja det var verdt det!!!!!!!!!!

Etter å fått i seg hvertfall da verdens beste tomatsuppe og en vaffel var å få på seg tørt tøy og begynne på veien ned igjen. Det var faktisk enklere en fryktet, det var rett og slett gøy å kunne gå nedover heie på deltakere på vei opp, Heie ekstra på de vi hadde snakket med i Eidfjord og dele opplevelsene med de vi gikk sammen med nedover.

Så ti lde som leser dette og vil være med en gang i fremtiden anbefaler jeg virkelig å gå ned igjen, hvis man får lov og orker det. Jeg tror også det godt for beina etterpå, jeg har hvertfall ikke hatt så vondt i etterkant som f.eks hadde i Haugesund hvor jeg satt meg i bilen rett etter målgang. Da tok flere dager før jeg kunne gå normalt.

Vel ned ved Stavsro var det en stor bamsekos til Vetle før vi alle sammen kjørte ned til Rjukan sentrum hvor skulle overnatte. Det ble en kanon god pizza før det var å krype til køys. Veldig sliten og trøtt, men også veldig fornøyd med dagen.

Neste dag var et par frokoster før det var opptil Gaustablikk for å få trøya og ta finisher bildet med resten av de fantastiske deltakerne og ta farvel med det fantastiske crewet som gjør dette mulig :)

Jeg må også få takke mitt glimrende support-team Nina,Tormod og Øyvind. Jeg må også takk mamma og pappa for å stille opp som barnevakt når vi har hatt behov for det, dette hadde ikke gått uten deres hjelp. Også må jeg takke mine svigerforeldre,Paul og Karlyn som kjørte over 50 mil for å dele dagen og opplevelsen med oss. Det var utrolig fint.

Jeg må også takke kollegaer og venner som har holdt ut gnålet mitt om trening, trialthon og Norseman :)

 



Tanker i etterkant:

Det tok noen dager før jeg kunne sette ord på denne opplevelsen. Dette er noe jeg aldri kommer til å glemme, dette er opplevelser som jeg kommer til å ha med meg lenge. Jeg glad,stolt og veldig fornøyd med å kunne oppfylle den drømmen jeg har hatt i nesten 10 år. Det har vært verdt hver eneste minutt av trening jeg har lagt ned. Jeg sa det på veien opp at dette skal jeg aldri gjøre igjen, men en glemmer fort..... Så ja hvis jeg får muligheten så kommer jeg gjerne tilbake, det er et par ting jeg ville gjort annerledes, spesielt med tanke på mat og disponering under løpingen. Og dette er noe av det en leter etter den perfekte konkurransen, så jeg håper jeg får muligheten til å prøve igjen :)

 

 



 

Det store målet nærmer seg!

I dag er det kun 1 uke igjen til Ironman Kalmar. Årets og til nå mitt største mål noensinne!!

 

Jeg har forberedt meg godt og trent til dette målet i HALVANNET år. Jeg føler at kroppen er klar og hodet sitter fortsatt på riktig sted. 90% av tiden har jeg positive tanker omkring konkurransen, men plutselig får jeg negative tanker som sniker seg inn i hodet mitt og sperrer veien for det positive.Er jeg virkelig klar? Tenk om jeg må bryte? Hva om jeg svimer av? Hva om jeg ikke makter dette? Har jeg trent langt og hardt nok? Tenk om jeg plutselig må begynne å gå etter 5 km? Klarer jeg målet mitt?  Slike spørsmål har for meg negativ påvirkning og jeg er bevisst på å fore hodet mitt med god selvtillitt  disse dagene og de siste ukene . Dette skal jeg klare, jeg HAR trent godt og VET at kroppen er i stand til å gjennomføre. JA, det vil gjøre vondt og hodet mitt VIL si nei. Men denne konkurransen har tatt så mye av min tid og energi at aldri i verden om hodet mitt skal betemme farten og trivselen underveis. Det er det hjertet som som skal styre og jeg skal kose meg underveis og ta til meg alle inntrykkene. Så får jeg evaluere etterpå om kroppen burde vært mer forberedt, det gjenstår å se. Men akkurat nå er jeg mer enn klar og har egentlig vært det de siste ukene. Enda mer klar og motivert ble jeg da jeg var support for mannen min under årets Norseman konkurranse. Han er så mental sterk og jeg skal jobbe alt jeg kan underveis for å kunne stupe i armene hans etter målgang. Å hjelp hvor mange ganger jeg har drømt om denne målgangen!! Det må jo være det beste i verden å bli motivert av mannen jeg elsker og deler livet med!

 

Bring it on IRONMAN KALMAR!!!!!!!!!! JEG ER MER ENN KLAR!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Les mer i arkivet » Juni 2017 » August 2016 » Januar 2016
hits